Fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene av Sverre Fjellheim (2004) Del 2 av 3 (inkl pdf)

Fangstbasert reindrift Etter hvert som jeg har arbeidet med dette temaet, har jeg kommet fram til at villreinfangsten også i prinsippet var en form for reindrift. Analyse og strategi i arbeidet med reinen i dagens reindrift har nemlig svært mange likhetstrekk med strategiske analyser og taktiske disposisjoner som fangstfolket måtte foreta i gamle dager. Både fangstmannen og dagens reingjeter må forholde seg til reinens naturlige trekkvaner og bevegelser i landskapet avhengig av årstid, vær, beite og topografi osv, og både fangstmann og rein¬ gjeter må kombinere de naturgitte forutsetningene med forskjellige tekniske anlegg i sitt arbeid med å styre flokken dit de vil ha den.
V i har vært inne på at fangstmannen også hadde tamme dyr som ble melket og brukt til transport, og det finnes faktisk forskere som hevder at forskjellen mellom ei gruppe som følger en flokk som de dreper, og en gruppe som gjeter en hjord egentlig ikke trenger å være så stor. (CluttonBrock, 1981; 1989: 115-155). Den viktigste forskjellen er vel at villreinflokken var fangstsamfunnets felleseie, mens reinflokkene fra og med etableringen av nomadisk reindrift ble privat eiendom. Jeg mener derfor at den gamle villreinfangsten også var en form for strukturert reindrift, og at begrepet fangstbasert reindrift er en både bedre og mer presis betegnelse på denne næringsformen enn vill¬ reinfangst. Fangstanlegg for rein De mest kjente fangstinnretningene fra fangstsamfunnets dager, var fangstgroper. Men dersom en skulle drive fangst i større stil i form av f. eks. masseslakt, og enda mer dersom en hadde behov for uttak av levende dyr, var fangstgropene dårlig egnet. Men en hadde andre og mer effektive fangst¬ metoder. Slike anlegg er faktisk grundig beskrevet i en bok fra 1672 av presten Tornæus som skildrer hvordan samene i tidligere tider fanget reinen med såkalte konvergerende gjerder (Kungl. Skytteanska samfundets handlingar nr. 27, 1983). Anleggene som ble brukt på 1600-tallet ble bygd på åpne fjellstrekninger hvor det ble satt opp lange staker som stadig nærmet seg hverandre og som endte opp i et gjerde. Tornæus gir en meget detaljert beskrivelse av hvordan samene ledet reinen gjennom landskapet inn i slike fangstanlegg, og forteller at denne fangstmetoden var så effektiv at de samene som drev med dette var forhatte av andre samer. Tornæus skrev bl.a. følgende: ”Kloke samer samlet i tidligere tider reinen i noe som de kalte wuomen. Denne wuomen besto av høge stokker i snaufjellet, 1 eller 2 mil bredt. Til å begynne med er det langt mellom stokkene, men etter hvert blir de tettere, og på hver stokk henges det noe for å skremme reinen så den ikke skal gå ut mellom stokkene. Når en kommer til det trangere rommet, ble det bygd et tregjerde som reinen ikke kunne hoppe over. Når anlegget er ferdig farer samene over alle fjell og samler rein som de fører til wuommen. Når reinen kommer til de oppsatte stokkene, tør den ikke gå mellom dem. Samene lar reinen bevege seg sakte fram, slik at reinen iblant kan legge seg ned å kvile. Men når de kommer til det trangere rommet, jager samene flokken noe hardere, og til slutt jager de reinen inn i gjerdet som reinen ikke kan komme seg utfra”. (Min oversettelse etter Tornæus).

Fig. 2. Skisse av et fangstanlegg for rein slik det er beskrevet av presten av presten Tornæus på 1600-tallet. Jeg har laget en skisse av et slikt anlegg etter denne beskrivelsen fra 1600-tallet (Fig. 2).
Den som har litt kunnskap om dagens reindrift, vil se at dette nesten kunne vært en tegning av et trøanlegg slik det bygges av reindriftssamer den dag i dag. I de senere åra er det blitt mer og mer vanlig å ta større reinflokker inn i såkalte beitehager for å effektivisere arbeidet med reinen hvor større eller mindre reinflokker kan være i opp til flere dager etter behov. Fra den store beitehagen kan en ta reinen inn i et mindre gjerde og arbeide med mindre flokker, og noen ganger brukes en såkalt sil der en kan ta ut enkeltdyr etter behov uten å bruke lasso. V i har gjerne trodd at dette er en nymotens oppfinnelse. Men kanskje er det ikke det?
På Fig. 3a og 3b vises en skisse av et fangstanlegg som Tor Einbu fra Lesja oppdaget sommeren 1999. Det ligger på snaufjellet mellom 1100 og 1200 m.o.h. i Slådalen ved kommunegrensa mellom Lesja og Vågå i Nord-Gudbrandsdalen, i den østlige delen av det som i dag betegnes som Ottadalen villreinområde. Slådalsvegen, som er en bomveg mellom Lesja og Lom, skjærer rett gjennom anlegget. Dette anlegget inneholder 3 eller 4 hovedelementer, nemlig ledegjerder eller fangarmer for å styre reinen inn i et samlegjerde eller en salgs beitehage. Derfra kunne mindre flokker ledes inn i et mindre gjerde med en innsnevring som ender opp i en slags sil som på det smaleste er bare 1,70 m (Mølmen, 1999; Einbu, 2001; Jordhøy, 2004).

Fig. 3 a. Skisse av et fangstanlegg på Verket i Nord-Gudbrandsdal med fangarmer (ledegjerder) ”beitehage” og mindre samlegjerde med ”sil”. Tegnet etter mål og skisser fra Tor Einbu (2001), og egen befaring av anlegget sammen med Einbu i 2002. Anlegget var bygd med trestolper, og stolpehullene er godt synlige den dag i dag. Det er et stort anlegg. Til nå har Einbu funnet stolperekker som til sammen måler mer enn 3 km, og det er plass til flere hundre dyr i det store samlegjerdet. Det er foreløpig foretatt datering av sannsynlige stolpe¬ rester som indikerer at anlegget var i bruk i vikingtid (Jordhøy, 2004).
Dette er et svært interessant anlegg, og det eneste i sitt slag som er påvist til nå. Jeg har laget en forstørrelse av det minste gjerdet (Fig. 3b). Som dere ser, renner det en bekk gjennom dette gjerdet, og det vil en gjerne også ha i dagens reingjerder. Ved inngangen til den trange slusen er det en ganske bratt bakkeskrent på 6-7 m. Det er nok heller ingen tilfeldighet, fordi reinen da ikke kunne se enden på slusen før den var kommet opp på den bratte skrenten. Det er ca. 1000 år siden anlegget i Slådalen ble brukt, men i prinsippet har det en slående lik¬ het med dagens trøanlegg. En kan godt forestille seg at fangstfolket samlet en større reinflokk i det store gjerdet og derfra tok ut små flokker til det lille gjerdet, og at en derfra ledet dyrene videre gjen¬ nom den trange slusen eller silen og plukket ut de enkeltdyrene en trengte, det være seg slaktedyr, okserein som kunne temmes til kjørerein, simler som en ville melke osv. Og når en hadde tatt de individene fangstfolket hadde bruk for, kunne flokken slippes ut igjen.

Fig. 3b. Utsnitt av fangstanlegg med samlegjerde og ”sil”. Ved inngangen til silen er det markert en bakkeskrent som er en 6-7 m høg. Hvis vi tenker oss at reinen i området tilhørte en relativt lokal villreinstamme, kan en godt forestille seg at flere av dyra på den måten både kunne se og kanskje bli håndtert av mennesker flere ganger i løpet av året, og på den måten som i dag bli vant med folk.

I en slik virkelighet får begrepet fangstbasert reindrift både et forståelig og konkret innhold. Det begynner faktisk å nærme seg den driftsformen vi har i dag, og som gjerne kalles ekstensiv reindrift. Den største forskjellen vil være at de som holdt til i Slådalen for 1000 år siden verken hadde nylongjerde eller motoriserte kjøretøyer. Men de hadde sikkert minst like høg kompetanse til å behandle reinen enten den var ”tam” eller ”vill” . Noe av det en kan stusse over, er at fangarmene var så korte. Var reinen egentlig så vill når en på den tida kunne styre reinen inn i anlegget med så korte fangarmer? V i vet at fangarmene til dagens trø- anlegg ofte er mye lengre. Hvem var så de menneskene som brukte dette anlegget? Det kan ingen svare på med sikkerhet i dag. Men fagfolk vil kunne være enige om at • dette er et samlegjerde for rein, • anlegget må være brukt av ei større gruppe mennesker som har hatt fangst som profesjon, • anlegget er svært likt anlegg for samling av rein som samer har brukt i hundrer av år, og fremdeles bruker. I tillegg vet vi at etablering og drift av et slikt anlegg vil betinge et samfunn av en viss størrelse med en egen sosial organisasjon. Det vet vi at samene hadde i fangstsamfunnets dager. Mot en slik bakgrunn blir det verken merkelig eller sensasjonelt at det kan være samer som har hatt tilhold i dette området da dette anlegget var i bruk. V i har hørt at foreløpige dateringer viser at anlegget var i bruk i vikingtid. Kildene forteller oss at det sannsynligvis var samer både i Østerdalen og på Dovre på den tida (Sturlasson, 1979; Mundal, 1996; Fjellheim, 1999: 50-57; Narmo, 2000: 95-100). Det ute¬ lukker naturligvis ikke at det også kunne vært en annen folkegruppe i disse fjellområdene på den tida, men da må en imidlertid forutsette at det fantes et fangstfolk i vikingtid og tidlig middelalder som til nå er helt ukjent. 27 Flere samebyer på 1600-tallet V i har sitert fra en del skriftlige kilder på 1600-tallet der det klages på samenes fangst både i Gaul¬ dalen, Østerdalen og Hårjedalen, og hvor det sannsynligvis må ha ligget større eller mindre samebyer på den tida. Men det er flere skriftlige kilder som vitner om samisk nærvær og reindrift i Rørostraktene på 1600-tallet, som drev både fangsbasert og/eller nomadisk reindrift. Fig. 4 viser hvor disse same¬ byene omtrent må ha ligget. Fig. 4. Sijth (samebyer) som drev fangstbasert og/eller nomadisk reindrift i Rørostraktene på 1600-tallet. Grensene for dagens reinbeitedistrikter er markert med prikket linje (Fjellheim, 1999: 35). Som nevnt i et klagebrev fra 1632 klager en rekke bønder fra Ålen på at samene drev storstilt fangst i bøndenes allmenninger på den tiden. Området som er merket A (Fig. 4) har jeg derfor plassert i Holtålen. B og C ligger henholdsvis i Tydal og på svensk side. I juli 1690 fortalte den gamle samen Thomas Mortensen i et vitneavhør at han hadde bygslet fjellene på vestsida av Helagsfjellet i 40 år, og at Anders Larsen hadde gjort det 70 år før han. Her dokumenteres samisk bruk i hvert fall til begyn¬ nelsen av 1600-tallet (Bergsland, 1992: bilag 8). Dette området må ha ligget omtrent der det er merket med B på kartet, kanskje med grense mot samene i Holtålen i vest. Men det var nok enda flere grupper i Tydal på den tida. For i følge skattebøkene på 1660- og 1670-tallet var det minst fem samegrupper i Tydalsfjella som til sammen betalte nesten like mye skatt som de største bøndene i Tydal (Tøsse, 1987: 227). Som nabo i øst hadde Thomas den svenske samen Blind Niels på Flatruet. Blind Niels sitt område er markert med C på kartet. V i vet ikke når overgangen fra fangstbasert til nomadisk reindrift skjedde her. Men Thomas forteller at han i nærmere 40 år hadde besittet fjellene på vestsida av Helagsfjellet, og at han og Blind Niels «aldri hadde kommet hverandre for nær». Det kan vanskelig forstås på annen måte enn at de aldri hadde kommet hverandre «for nær» med tamreinflokkene sine, altså at de var nomadiserende reindriftssamer (Bergsland, 1992: bilag 8). 28 Så forflytter vi oss til Nord-Østerdalen. I ei tingbok fra 1663 får vi vite at det var to brødre, Torkel og Niels Mortensen, som hadde tilhold i Nord-Østerdalen på den tida. Torkel hadde til og med bygsel i Hommelfjellet (som er merket med D) mens broren Niels lå ved Savalen, som er merket med E (Bergsland 1992: bilagene 5A, 5B og 5C). Når det gjelder Torkel, var det 5 familier i hans sameby som til sammen hadde 600 dyr. Bøndene forteller at de hadde truffet på Torkel mens han var på tur til Røros med hele 30 pulklass med reinkjøtt, dvs. ca. 3 tonn med kjøtt som de skulle levere ved det nye gruvesamfunnet på Røros som vi vet var etablert knapt 20 år tidligere. Det må ha vært et betydelig mattilskudd til gruvesamfunnet på den tida, som i perioder hadde store problemer med matforsyningen til arbeidsstokken.

20040825 Fra fangstbasert til nomadisk reindrift

Annonser

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut / Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut / Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut / Ändra )

Google+ photo

Du kommenterar med ditt Google+-konto. Logga ut / Ändra )

Ansluter till %s