Medeltida tamrenhjordar i ”Drontheim” och vilda renar (?) innanför Bergen (Eng./No.)

Via Saamiblog http://saamiblog.blogspot.se/2009_01_28_archive.html !

The Prince sent in 1496 Gregory Istoma to the Court of King John of Denmark in order to acquire Latin Language. The Journey: Novgorod (Russia) – The White Sea – Finlapeia – Ditciloppi (the land of the wild Laplanders) – Trondheim – Bergen – Denmark. It is interesting to read that there were herds of reindeer in Trondheim at that time. Bergen was described as North in Norway.

Prinsen sendte i 1496 Gregory Istoma til Danmark for å lære latin ved hoffet til Kong John av Danmark. Reisen: Novgorod (Russland) – Hvitsjøen / Kvitsjøen – Finlapeia – Ditciloppi (landet til de ville samene) – Trondheim – Bergen – Danmark. Det er interessant å lese at det var reinsdyrflokker i Trondheim på den tiden. Bergen ble beskrevet som nord i Norge.

I have so far not found many reports about “the wild Laplanders of Ditciloppi”, however they might be the Saami along the Norwegian coast to Trøndelag. In a map made by Hieronymus Münzers from 1493 it seems correct that the Wild Laplanders (Wildlappen) indeed were the ones settled along the Northern part of the Norwegian coastal line. See a closer description down this blog about location of Ditciloppi from Istoma’s Journey. It seems correct that the Wild Laplanders settled the coastal line south of Lofoten to Trondheim.
Recently I have found out more: In the period between 1400-1700eds different authors have described the geographical localization of the Wild-Lapps between the Kola Peninsula in the north east and all along the coastal line of present Norway to Trondheim, and additionally the Wild Lapps were found in the woods and on the mountains. J.L. Wolf (1716) (my translation): in this county/ in the fjords/ there live Finns/ that also is called Wild Lapps/ Fjeld-Finner (mountain finns)/ or Lapfinner” (Norrigia Illustrata). Another source that supports the view that the Wild-Sami also lived in the areas of the Kola Peninsula is Samenes historie frem til 1750 av Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, 2004, side 21. These books are unfortunately only available in Norwegian language.

De kom så til Drontheim (Trondheim):
De forlot da båtene og foretok resten av reisen på land, i sleder. Han fortalte sammenliknende at det var flokker med dyr der, like mange som det er okser hos oss, som på norsk kalles ”rhen”. De er noe større enn våre kronhjorter, og blir av laplanderne brukt i stedet for okser, på følgende måte: De binder dyret til en slags vogn som er formet som en fiskebåt, hvor man er bundet ved føttene for ikke å falle ut mens dyret er i full hastighet, i sin venstre hånd holder han en tømme, for å styre retningen på dyret, og i sin venstre hånd en stav, som brukes for å hindre at vognen velter hvis den skråner (vender) for mye til den ene eller andre siden. Han hevder at på denne reisemåten så reiste han selv tjue mil på en dag, og så satte han fri dyret, som av seg selv fant veien hjem og returnerte til sin eier.

Samer och renar kring Bergen 
The text of Gregory Istoma mentioned the Lapps and the reindeer as far south as Bergen in this travel description. Bergen was also mentioned in a text from late 1800s: ”The low limit of the fjeld Finns is the sea-level, about the North Cape. In Sweden the deer only come down in winter. There is plenty of moss pasture near the sea, but a certain fly drives deer and men to the snow. Further south, wild reindeer keep on the high tops, about Romsdal. Tame deer are kept as far south as Bergen, but they do not flourish in that wet climate, and they are kept on the high fjeld. They never come down to the sea or to rich grass pasture, but seem to prefer cold, and moss which grows in cold regions.” J. F. Campbell, 1866.

Teksten til Gregory Istoma nevner Lappene og reinsdyr så langt sør som Bergen i denne reisebeskrivelsen. Bergen er også nevnt i en tekst fra sist på 1800-tallet:
(her oversatt) “Det laveste høyden for fjell Finner er sjø-nivået, omtrent Nordkapp. I Sverige kommer dyra kun ned om vinteren. Det er mye mose nært sjøen, men visse insekter driver dyr og menn til snøen. Lengre sør, finnes det reinsdyr på de høye toppene, som Romsdal. Tamme dyr holdes så langt sør som Bergen, men de er ikke mange i et slikt vått klima, og de holdes på høyfjellet. De kommer aldri ned til sjøen eller til rike gressland, men fortrekker kulde, og mose som gror i de kjølige regioner. J.F. Campbell, 1866.

[Schedelsche_Weltchronik_Hieronymus+Münzers+1493+public.jpg]

A segment of Hieronymus Münzers 1493 map over Northern Europe. In this Medieval Map there is an area called Wildlappen, north of Mitnacht and Norwega. In the descriptions of Gregory Istoma, the areas of the Wild Lapps went further south to Trondheim or near Trondheim. Dette er et segment av kart over Nord-Europa av Hieronymus Münzers (1493). I dette kartet fra middelalderen kan man se et område som kalles vill-lapper eller Wildlappen, nord for hva som kalles Mitnacht og Norwega. I beskrivelsene til Gregory Istoma så gikk områdene til vill-lappene lengre sør, helt til eller i nærheten av Trondheim.

TEXT, BILD OCH BILDTEXT HÄMTAT UR SAAMIBLOG!

http://saamiblog.blogspot.se/2009_01_28_archive.html

Annonser

Sørsamene – medeltida mellanhänder i Mitt- och västnordens handel

Dunfjeld-Aagård (2005), Fjellström (1983)

”reinkalvskinn nevnes i Bergenshandelen allerede i 1282, samt at reinhuder dukker opp i engelske tollruller 1305-1306 og likhet i samisk draktsølv og middelaldersk engelsk ornamentikk, er argumenter Phebe Fjellström legger til grunn for at samer var involvert i den vesteuropeiske skinnhandelen under middelalderen (Fjellström 1983:168)”

Lisa Dunfjeld-Aagård Sørsamiske kystområder
Tolking av fortidig samisk tilstedeværelse i Ytre Namdal.
Hovedfagsoppgave i arkeologi.  Det samfunnsvitenskapelige fakultet.
Universitet i Tromsø Våren 2005

http://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/95/thesis.pdf?sequence=1


DRAWING: Bergen. Hieronymus Scholeus ca 1580.

BERGEN ÅR 1496: Gregory Istoma och tama renhjordar i Trondheim och Bergen

(In English below!) via Saamiblog (länk nedan)

Prinsen sendte i 1496 Gregory Istoma til Danmark for å lære latin ved hoffet til Kong John (sic) av Danmark. Reisen: Novgorod (Russland) – Hvitsjøen / Kvitsjøen – Finlapeia – Ditciloppi (landet til de ville samene) – Trondheim – Bergen – Danmark. Det er interessant å lese at det var reinsdyrflokker i Trondheim på den tiden. Bergen ble beskrevet som nord i Norge.

— Not: King John = Kong Hans

De kom så til Drontheim (Trondheim):
De forlot da båtene og foretok resten av reisen på land, i sleder. Han fortalte sammenliknende at det var flokker med dyr der, like mange som det er okser hos oss, som på norsk kalles ”rhen”. De er noe større enn våre kronhjorter, og blir av laplanderne brukt i stedet for okser, på følgende måte: De binder dyret til en slags vogn som er formet som en fiskebåt, hvor man er bundet ved føttene for ikke å falle ut mens dyret er i full hastighet, i sin venstre hånd holder han en tømme, for å styre retningen på dyret, og i sin venstre hånd en stav, som brukes for å hindre at vognen velter hvis den skråner (vender) for mye til den ene eller andre siden. Han hevder at på denne reisemåten så reiste han selv tjue mil på en dag, og så satte han fri dyret, som av seg selv fant veien hjem og returnerte til sin eier.

Samer och renar kring Bergen 

Teksten til Gregory Istoma nevner Lappene og reinsdyr så langt sør som Bergen i denne reisebeskrivelsen. Bergen er også nevnt i en tekst fra sist på 1800-tallet:
(her oversatt) “Det laveste høyden for fjell Finner er sjø-nivået, omtrent Nordkapp. I Sverige kommer dyra kun ned om vinteren. Det er mye mose nært sjøen, men visse insekter driver dyr og menn til snøen. Lengre sør, finnes det reinsdyr på de høye toppene, som Romsdal. Tamme dyr holdes så langt sør som Bergen, men de er ikke mange i et slikt vått klima, og de holdes på høyfjellet. De kommer aldri ned til sjøen eller til rike gressland, men fortrekker kulde, og mose som gror i de kjølige regioner. J.F. Campbell, 1866.

[Schedelsche_Weltchronik_Hieronymus+Münzers+1493+public.jpg]

A segment of Hieronymus Münzers 1493 map over Northern Europe. In this Medieval Map there is an area called Wildlappen, north of Mitnacht and Norwega. In the descriptions of Gregory Istoma, the areas of the Wild Lapps went further south to Trondheim or near Trondheim. Dette er et segment av kart over Nord-Europa av Hieronymus Münzers (1493). I dette kartet fra middelalderen kan man se et område som kalles vill-lapper eller Wildlappen, nord for hva som kalles Mitnacht og Norwega. I beskrivelsene til Gregory Istoma så gikk områdene til vill-lappene lengre sør, helt til eller i nærheten av Trondheim.

TEXT, BILD OCH BILDTEXT HÄMTAT UR SAAMIBLOG!

http://saamiblog.blogspot.se/2009_01_28_archive.html

TRONDHEIM…….
The Prince sent in 1496 Gregory Istoma to the Court of King John of Denmark in order to acquire Latin Language. The Journey: Novgorod (Russia) – The White Sea – Finlapeia – Ditciloppi (the land of the wild Laplanders) – Trondheim – Bergen – Denmark. It is interesting to read that there were herds of reindeer in Trondheim at that time. Bergen was described as North in Norway.

I have so far not found many reports about “the wild Laplanders of Ditciloppi”, however they might be the Saami along the Norwegian coast to Trøndelag. In a map made by Hieronymus Münzers from 1493 it seems correct that the Wild Laplanders (Wildlappen) indeed were the ones settled along the Northern part of the Norwegian coastal line. See a closer description down this blog about location of Ditciloppi from Istoma’s Journey. It seems correct that the Wild Laplanders settled the coastal line south of Lofoten to Trondheim.
Recently I have found out more: In the period between 1400-1700eds different authors have described the geographical localization of the Wild-Lapps between the Kola Peninsula in the north east and all along the coastal line of present Norway to Trondheim, and additionally the Wild Lapps were found in the woods and on the mountains. J.L. Wolf (1716) (my translation): in this county/ in the fjords/ there live Finns/ that also is called Wild Lapps/ Fjeld-Finner (mountain finns)/ or Lapfinner” (Norrigia Illustrata). Another source that supports the view that the Wild-Sami also lived in the areas of the Kola Peninsula is Samenes historie frem til 1750 av Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, 2004, side 21. These books are unfortunately only available in Norwegian language.

….. AND EVEN BERGEN ….

The text of Gregory Istoma mentioned the Lapps and the reindeer as far south as Bergen in this travel description. Bergen was also mentioned in a text from late 1800s: ”The low limit of the fjeld Finns is the sea-level, about the North Cape. In Sweden the deer only come down in winter. There is plenty of moss pasture near the sea, but a certain fly drives deer and men to the snow. Further south, wild reindeer keep on the high tops, about Romsdal. Tame deer are kept as far south as Bergen, but they do not flourish in that wet climate, and they are kept on the high fjeld. They never come down to the sea or to rich grass pasture, but seem to prefer cold, and moss which grows in cold regions.” J. F. Campbell, 1866.


Om ett ”lappeleir” vid Bergen, tider då samerna ibland var som cirkusdjur. Fra Bergensposten

Christopher John Harris:

Lappeleiren ved Bergen – et

hundreårsminne

Det ligger mye skjult bak stedsnavn, og det ligger mye skjult i arkivene ved Statsarkivet i Bergen. Av og til tar nysgjerrigheten over og vi må bare stoppe opp og undersøke en sak videre. Som oftest er det helge- eller kveldsarbeid for oss som arbeider ved arkivet, men hva gjør man ikke for å tilfredstille nysgjerrigheten?

En slik sak for meg er stedsnavnet «Lappeleiren» ved Bjørndalen i Laksevåg.Stedet heter det den dag idag og ligger mellom Laksevåg og Loddefjord ved Tennebekk. Her ligger Lappeleiren, og Statens Vegvesen har til og med trykket en flott brosjyre om vegen fra Lappeleiren til Gyldenpris. Få folk vet hvorfor det heter Lappeleiren, og jeg skal forsøke å gi forklaringen her.

Da turistskipene for alvor begynt å besøke Nord-Norge, og særlig i forbindelse med Nordkappsturer, var det svært populært å avlegge en tur til en lappeleir for å se på noen «eksotiske» samer med reinsdyr. En slik tur hørte med til alle ferier med turistskip i Nord Norge, og vi finner fotografier og prospektkort av «lappeleirer» i mange samlinger, både i inn-og utland. Det var stor konkurranse mellom dem som hadde inntekt fra turistbesøk ved slike leirer, og vi leser om den harde konkurransen mellom Tromsødalen, Hammerfest og Harstad. De fleste lappeleirer lå langt fra der turistskipene kunne legge til kai. Dette var et problem fordi turistene ikke hadde tid til å sitte i skyssvogner i flere timer. Turistnæringen var opptatt av å ordne opp i disse forhold, slik at de kunne tjene penger og turistene kunne ha det mer behagelig. Næringen var ikke opptatt av hva som var det tradisjonelle eller det naturlige, eller av samekulturens vilkår. Her skulle penger tjenes, og de skulle tjenes raskt.

En som var særlig flink til å tjene penger på turistenes interesse for det «eksotiske» var Levangermannen Ferdinand Bremer. Han hadde bl.a. vært en foregangsmann når det gjaldt eksport av dyr fra Norge og Sverige til zoologiske hager i Europa, og han hadde også skaffet samer med reinsdyr til forskjellige utstillinger. Det sies at han hadde reist som fører for Cooks reisebyrå i Bergen, og det var her han fikk ideen om å etablere en lappeleir ved Bergen. Nestoren i turistnæringen, F. Scarlett skrev at han…»mente at det vilde blive en stor Attraktion, thi alle Udlændinger vilde gjerne se Lapper og Rensdyr; men kun 10% af alle de Tusinde, som kom i Sæsongen og tog Nordkapturen, havde Anledning til at faa se en Lappeleir, som der var skrevet om i alle Reisehaandbøger…» Han sier at det var ingen lappeleir sør for Røros. Det var nok ingen sørsamer i Bergenskanten nei !

Uten problemer fikk Bremer noen andre menn til å interessere seg for ideen, og det ble dannet et aksjeselskap som skulle stå ansvarlig for byggingen og drift av leiren. Cooks Bureau, med F. Scarlett i spissen, tegnet seg for kr. 1000 i aksjer, og det var beregnet at kr. 6000 ville være nok til å komme i gang. Det måtte kjøpes inn et stykke grunn hvor teltene kunne settes opp og en liten kafe bli bygd. En familie med samer og medfølgende reinsdyr måtte leies inn og fôr til dyrene skaffes. Bremer regnet ut at foretaket ville gi rikelig avkastning, selv etter at lønningene til samene, for renmosen og til bestyreren var betalt. Turistene ville legge fra seg billettpenger såvel som andre summer i restauranten. Når sesongen var slutt skulle reinsdyrene slaktes og kjøttet selges.

 

Her skal leiren bygges

Hvor skulle lappeleiren bygges? Det var viktig å finne et sted med lett adkomst for turistene som ankom Bergen med skip, og på slutten av 1800-tallet var det ikke mange steder som pekte seg ut. Skipene la til i Puddefjorden, og det var kaier ved Nøstet og på Laksevåg hvor som kjent Keiser Wilhelm steg i land fra tid til annen. Bremer og venner anså Laksevåg som den beste plassen, og en tomt ble kjøpt ved et vakkert vann på veien til Alvøen – på gården Tennebekk. I dokumentene heter gården både Tindebækken og Tennebækklien, og den hadde gårdsnummer 47 og bruk nummer 8. Parsellen ble utskilt fra bruk nummer 2 den 8. September 1896 og solgt fra Ludvig Andersen til aksjeselskapet Lappeleiren Ltd.. De betalte kr. 400 for dette stykke utmark som lå på en vakker skråning ned mot vannet. Tomten lå ved veien i dalen, og når man så nedover dalen kunne man se Gravdal og fjorden i det fjerne. Det ble sagt at det var en passende spasertur fra kaien, eller man kunne få vognskyss. I skylddelingspapirene står det at tomtenble solgt til Axel Hille. Kaptein Hille hadde overtatt byens største vognmannsforretning – Munters- og han var blitt valgt til formann i Lappeleiren Ltd. Han håpet å tjene gode penger på turistskyss til leiren.

I følge skylddelingen var tomten 75 x 124 x 81 x 116meter. Selv om den lå ved vannet var det ingen rett til strandlinje med på kjøpet.

Kpt. Hille hadde ansvar for oppbyggingen av leiren, innhegning, evt. planering og bygging av en liten kafé med terrasse for turistene. Bremer hadde forbindelser med noen samer i Meråker og han skulle sørge for at disse ble leiet inn og fikk transport til Laksevåg. Det var den samme samefamilien som hadde vært på utstillingen i Chicago i 1893. Familien bestod ifølge F. Scarlett av mann, kone, to voksne døtre og en gutt. Dessverre er det såpass lite arkivmateriale bevart at det er vanskelig å kontrollere alt som Scarlett skriver. Han var sterkt involvert i saken, både som investor og gjennom nært slektskap til Ferdinand Bremer, så han hadde utvilsomt inngående kjennskap til leiren. Men det finnes en del kvitteringer og en kontrakt med en samekvinne som forvirrer situasjonen. Her må slektsforskere i Trøndelag avklare saken.

Statsarkivet i Bergen har en kontrakt mellom Lappeleiren Ltd. og samekvinnen(piken?) Maren Marie Kant, datert 1.Mai 1897. I kontrakten står det at Maren Marie forplikter seg til å reise fra Trondheim til Lappeleiren ved Bjørndalen hvor hun skal oppholde seg «… indtil Turistsaisonens Slut i September d.A. eller muligens 1 a 2 Maaneder længere, om saa paafordres. Tilstedværelsen i Lappeleiren blive hver Dag fra Kl. 10 FM. til senest Kl.12 Aften…»

Hva skulle samene gjøre ? «Lapperne har kun at leve sit sædvanlige Liv, føre en anstændig Vandel, vise Høflighed mod de Besøgende, passe de Lappeleiren tilhørende Rensdyr og forøvrigt rette sig efter Bestyrerens Forskrifter. Drukkenskab faar ikke forekomme, ligesom ikke Traktering af Spritiuosa, som muligens kunde forekomme fra de Besøgendes Side, faar modtages…»

Aksjeselskapet på sin side skulle »… betale Hinde 2 (to) Kroner pr. Dag fra Dagen før Afreisen til Dagen for Hjemkomsten; Aflønning sker Lørdag Aften…..I Sygdomstilfælde faaes fri Læge og Medicin. Nødig tør Brænde for Kogning af Mad etc. skaffes Lapperne frit af Interessentskabet.- Drikkepenge som muligens maatte gives af de Besøgende tilhøre helt Lapperne, ligesaa Indtægter af medbragte og muligens under Opholdet i Lappeleiren forarbeidede Sager – Lappeindustrien tilhørende….»

Kontrakten er undertegnet i Levanger 1. Mai 1897 av Ferdindand Bremer, på vegne av selskapet, og ble vedtatt 9.Mai i Røros av Morten M. Kant på vegne av sin datter Maren.

Andre kvitteringer viser at tre mannlige samer med navn Lars Olson, Lars Mortensen og Nils Thomassen arbeidet ved leiren om sommeren 1897 eller 1898. I tillegg hadde en svensk samepike ved navn Kristina Fjællstrøm Enaforss arbeid ved leiren om sommeren 1897. Noen steder står det Lars Olson med familie, så det er vanskelig å vite hvem var i slekt med hvem av disse. Har Maren Marie og Kristina opptrådt som lappefamiliens voksne døtre som Scarlett nevner ? Vi kan ikke svare på dette her og nå. Men det er helt klart at til turistsesongen 1897 var Lappeleiren ved Tenebekken klar til å ta imot gjester. Scarlett skriver så vakkert om leiren;

« Alt var nu færdig. Pavillionen var oppført, Lappefamilien var installert i en Gamme og et Telt. Et Snes Rensdyr i Indhegningen, som skraanede ned mod Tindebækvandet. En af de første Dage efterat jeg var kommen i Orden tog jeg en Kjørertur udover til Lappeleiren gjennom Solheimsviken, Damsgaard og Laxevaag. Den første Del af Veien forbi Værkstederne og Værftet var jo mindre interessant; men efterat man kommer forbi Laxevaag omkring Pynten til Gravdal, passerer man vakre Landsteder paa god Vei med storartet Udsigt over Puddefjorden til Nordnæs og Askøen. Vældige Fjeldmasser hæver sig over Veien, som gaar forbi flere smaa Vand og Landskabet bliver vildere indtil man kommer til Bjørndalen. Paa en høi Halvø i Tindebækvandet laa Lappeleiren omtrent 4 Kilometer fra Bergen. De fleste tog med Færgen fra Nøstet til Laxevaag, hvorfra der kun var en passende Spadsertur til Lappeleiren….»

For yngre folk i dag er det vanskelig å tenke seg at denne turen var enten passende eller vakkert fordi det er så mange veier her, men det viser at folk var mer vant til å gå den gangen enn nå. Det sies at veien på søndager spesielt var tettpakket med spaserende på vei til Lappeleiren. Bergenserne hadde nå fått et nytt utfluktssted på like linje med Fløien, Bellevue og Birkeland ( Fantoft stavkirke) hvor det fantes kafeer eller vertshus.

 

Et telt, en gamme og en kafé

Hvordan var selve leiren ? Vi har leste om at det fantes en gamme og et telt. Jeg har ikke funnet branntakster eller dokument om bygningen enn det som Scarlett skriver.

«… Paa Toppen af Bakken laa Pavillionen med Veranda. Det var en enkel umalet Træbygning med store Vinduer. Fra Verandaen var der vakker Udsigt over vandet og over Veien mod Gravdal og Fjorden. De indre Bekvemmeligheder bestod af et stort Lokale med Borde og Stole hvor der severedes lette Forfriskninger bestaaende af Kaffe og Smørrebrød, Frugt Kager, Brus og Limonade. Desuden var der Kjøkken, Anretningsværelse og Soveværelse for Betjeningen. Ovenpaa var det et Loft, hvor Bestyreren havde sit Værelse…»

Det er kanskje stygt å minne om det, men Bremer hadde spesialisert seg på å skaffe dyr til zoologiske hager og samer til utstillinger – var det egentlig noe forskjell ? Mens dyrene vandret rundt i sine innhegninger og så vilt ut hva gjorde samene i sin innhegning, under påsynet av turistene ? Jo de vandret rundt i sine «Vinterdragt» og viste hvordan de telte reinsdyr, skjønt det ikke var så mange å telle ! Dessuten viste samene sine ferdigheter med lasso. Scarlett skriver et sted at det var «en Pen Lappefamilie fra Storlien» som var engasjert. Hvis turistene ønsket mer var det anledning til en rotur på Livandet som det heter i avisannonsene.

Hvordan hadde reinsdyrene det på Laksevåg ? Ikke så bra som strutsene har det rundt omkring i Norge i dag tror jeg. Det var ikke så mye mose å spise i innhegningen ! Den foretaksomme Bremer hadde selvsagt tenkt på dette – han var en mann med erfaring i dette. Han hadde ordnet med transport av mose fra Røros til Trondheim med jernbane, og deretter til Bergen med dampskip. Det er vanskelig å tro at han visste hvor mye mose reinsdyr spiser, eller hvor dyrt denne transporten ville bli i lengden, men de fleste i selskapet var optimister.

Lappeleiren ble besøkt av byens journalister like etter åpningen, og den ble godt mottatt. Joachim Lampe var redaktør av det spydige ukeblad Revyen, og han var i leiren på en søndag i begynnelsen av juni. Av og til er det vanskelig å tolke det han skriver, men bortsett fra noen lett morsomme hentydninger til mangelen på alkohol og Lars Olsson «Høimessepreken afholdt af Teltets Patriark», var han positiv til innretningen. Her traff han igjen en lappisk «jomfru» som var en «Pariserbekjendtskab fra 1889». Dette kan tyde på at minst en av samene hadde vært med på den store verdensutstillingen i Paris i 1889 da bl.a. Eiffeltårnet ble bygget.

Lampe talte kun 4 samer, og han syntes det var få dyr. « Da de levende Rensdyr endnu ikke er talrige nok, har man paa Grønsværet placeret en Del afdøde Rensdyrskind, tilberedt hos Hr. Bundtmager Brandt, som herved anbefales..» Brandt hadde en stor butikk for turister på Torvalmenningen i Bergen og dette er ennå et eksempel på hvordan turistnæringen i Bergen ble engasjert i prosjektet.

Den følgende lørdag ble Lappeleiren presentert i et førstesides oppslag i Revyen med bilder. Igjen måte Lampe gi en spark til dem som ikke ønsket alkohol servering ved denne turistattraksjon. Han sier at stedet vil få hyppig besøk av «…Naturelskere, Sprogforskere, Dyrevenner, Indremissionsvenner og Totalister, hvoraf ingen bør glemme at ta Whisky med sig, ligesaalidt som Vin og Øl, hvilke to sidstnævnte Varesorter ogsaa er forbudt af Herredets velvise Styrelse… I Pintsedagene var Lappeleiren en fuldstændig Dyrehave, og de fire fredelige moderate Dyr samt deres elskværdige Betjening var omkredset af en myldrende Menneskemængde. Det var en Pintsefest med formelig østerlandsk Karakter, hvor Patriarken Lars prædikede for alt Folk paa sit eget Tungemaal. Senere spredtes man i Naturens Saloner eller besøgt den nette Restaurant for at spise delikate Smørrebrød og drikke «Kyrres» Brus. Den eneste, man kunde bli beruset af var Naturen..»

Men Lampe anbefalt leiren tross alt fordi den lå så vakkert til.

 

Turistsvikt og gratishaugene !

Den første sesongen var godt i gang og det var mange som spaserte til Lappeleiren. Dessverre gikk det ikke som Hille og Bremer hadde håpet. Dr. Scarlett var den som tilsynelatende så problemet først. Han hadde svært nær kontakt med den internasjonale turistnæringen.

Selskapet hadde ikke klart å selge alle aksjene og aksjekapitalen på kr. 6000 var ikke fulltegnet. Dessuten hadde det kostet mer å anlegge leiren enn forventet. Billettinntektene skulle bl.a. dekke driftsomkostningene, og gi overskudd, men driften kostet ca. kr. 800 i måneden og billettinntektene sviktet. Det var rett og slett ikke nok anløp av turistskip, pluss at våren og sommeren var regnfulle det første året. Det ble ikke så mange turer med vogn til Lappeleiren som selskapet hadde håpet. Bergenserne som valfartet til Lappeleiren var lure. Mange av dem var ikke villig til å betale inngangspengene. For å komme inn i leiren kostet det kr.1 for turister, 50 øre for byens egne og 25 øre for barn. terrenget rundt leiren var slik at folk kunne se det meste uten å betale for å komme inn i innhegningen. Til selskapets fortvilelse slo bergenserne «…Leir og fortærede sin medbragte Niste, medens hele Flokke af Gutter klatrede over Indhegningen eller krøb ind under den…»

Selv om det kom mange skoleklasser til leiren kastet disse av seg lite penge sålenge det kostet 10 øre pr. skolebarn !

Hvorfor sviktet turistene i 1897 ? Prognosene fra selskapets side hadde kanskje vært for optimistiske, men det hadde vært vel 8000 besøkende innom leiren i løpet av den første sommeren. Det var færre britiske turister i Norge sommeren 1897, fordi mange ble hjemme for å se eller deltar i den storslåtte feiringen av Dronning Victoria i juni. Det var 60 år siden hun besteg tronen og britene feiret dette med pomp og prakt. Feiringen trakk også til seg utenlandske turister fra den klasse som ellers kunne ha besøkt Norge om sommeren. Passasjerstatistikken viser en stor svikt spesielt i begynnelsen av sommeren. Men selskapet i Bergen mistet ikke motet. Det hadde en del praktiske problemer med lønninger til samene og til reisepenger slik at samene kunne komme hjem til vinteren, men enkelte av styremedlemmene betalte ekstra og det ble noen akkordforhandlinger.

Optimisme for neste året – 1898- skyldtes i hovedsak den store fiskeri- og industriutstillingen som skulle holdes i Bergen. Samtidig mente selskapet at 1897 hadde vært et spesielt dårlig år, og det måtte bli bedre neste år.

 

Sesongen 1898

Forhåpninger om en forbedring i 1898 slo ikke til. Den samme lappefamilien hadde vært hentet til Laksevåg igjen, og nye reinsdyr innkjøpt fra Storlien. Hotelleier Mattson ville ikke drive restauranten lenger siden herredsstyret hadde stemt nei til søknad om skjenkerett. Det hadde vært en stor debatt i herredsstyret i 1897 om dette og enkelte avisskribenter hadde harsellert over debatten. Nå var det den tidligere eieren av Stalheim hotel som skulle forsøke seg på kafédrift, men det gikk dårlig. Den store utstillingen i Nygårdsparken, med underholdning – sirkus, teater og bevertning – var den store trekkplasteret i Bergen i 1898. Vi har ingen besøkstall fra Lappeleiren, men besøket var ikke som forventet av selskapet.

Andre uheldige omstendigheter fulgte Lappeleiren det året. Importen av mose fra Trøndelag var som man kunne tenke seg for kostbar og vanskelig. Selskapets formann, Axel Hille, hadde bestilt årets forsyning av mose fra Hardangervidden, for å spare penger. Statsarkivet har en kvittering fra Helge L(arsson) Lægreid på gården Sæbø i Eidfjord. Han drev butikken ved Sæbø og sendt bl.a. renmose til Lappeleiren. En annen kvittering tyder på at det også ble innkjøpt mose fra gården Garen ved Vøringsfossen.

Dessverre kom ikke mosen fram på en regelmessig måte uten at vi vet hvor transporten sviktet. Reinsdyrene kunne ikke leve av krattskog og det lille fôr som fantes på et lite utmarksområde, og de ble tynnere og tynnere. Avisskriveri førte til at en dyrlege ble sendt for å se på dyrene, og halvparten måte slaktes. Nå var det bare fire reinsdyr i utgangspunkt, slik at det ble to igjen. Når samene skulle ha oppvisning i hvordan de telte reinsdyr virker dette lett tragikomisk !

Det var en trøst at et par kalver ble født, men selskapet var ikke til å redde fra konkurs.

Samenes nomadiske liv begynte igjen da Ferdinand Bremer fikk et godt tilbud fra Nederland om å overta lappeleiren. Samene, reinsdyr, teltene og varebeholdning av «lappeartikler» ble sendt med dampskip til Rotterdam for å stilles ut. Jeg lurer på hvor de fikk renmosene fra der nede ? Nederland er ikke videre kjent for sine vidder.

 

Konkurs

I September 1898 ble konkursbegjæring for Aksjeselskapet Lappeleiren Ltd. innlevert til skifteretten i Midhordland, og boet er nå i arkivet fra Sorenskrivaren i Midhordland ved Statsarkivet i Bergen. Det er sørgelig lite av bodokumenter fra dette underlig foretak. Vi kan se et par forsøk til å redde selskapet fra et tidligere konkurs, og det er selvsagt en liten bunke med fordringer i boet. Det er blant annet en regning på kr. 124 fra fotografene Brødrene Larm, for fotografier. Vi gjengir her de eneste kjente fotografier fra leiren, trykt i bladet Revyen i 1897. Forhåpentligvis vil andre fotografier dukker opp etterhvert. Det må være flere i utenlandske albumer.

Registreringen i boet forteller oss hva hørte til innboet i kafeen og ellers på eiendommen. Samene hadde tatt noe med seg, men det var litt utstyr igjen fra den «pene lappefamilien» som Scarlett kalte dem. Igjen var det et spisebord, to mindre bord, to pinnestoler, en benk, et telt, en pulk, en kastesnor, to par ski med staver, et kløvredskap, et melkestell, 6 skinn, en båt ( den dyreste gjenstanden – kr. 10 sammen med et flagg som også var verdsatt til kr. 10), en måneskinnslampe, en jernseng med madrass, et vaskestell, noen kokekjeler, en kulskuffe !, en klubbe, en gamme ( kr. 5), et renshorn og en seng på loftet med skråpute og madrass. Tilsammen var gjenstandene verdsatt til kr.111. 50øre. Selve eiendommen ble solgt til Konrad Andersen for kr. 1100 i januar 1901.

Scarlett skriver at «..I mange Aar blev Pavillionen i Lappeleiren staaende som et sørgeligt Minde om den ulykkelige Spekulation..» Ferdinand Bremer reiste tilbake til Levanger hvor han døde i 1901. Hvordan det gikk med samene og reinsdyrene i Nederland vet jeg ingenting om. Det kan ikke ha vært så mange samefamilie som var så bereist som disse. Var de flyttsamer ? Først Pariserutstillingen, dernest Chicagoutstillingen, deretter Laksevåg og tilslutt Rotterdam. For alt vi vet kan de ha reist andre steder etter Rotterdam. Lappeleiren er som kjent et stedsnavn idag og det fortelles at Keiser Wilhlem besøkte leiren 19.juli 1897, men stedets sørgelige og underlige historie er ellers ukjent. Noen eldre bergensere husker en mindre vidløftig lappeleir som ble satt opp ved Bergensutstillingen i 1928, og det har vært flere mindre opptreden i sentrum i nyere tid, men ingen har etterlatt seg et stedsnavn – Lappeleiren.

Pic: Bergen Tourist Board/Oddleiv Apneseth