[Redigerad version 20150916] Fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene. Av Sverre Fjellheim (2004) Del 3 av 3 (inkl pdf)

HELA texten som pdf  20040825 Fra fangstbasert til nomadisk reindrift

Foto: Bente Haarstad https://bentehaarstad.wordpress.com/2015/06/10/the-tiny-reindeers/

PE framhävningar, om ej annat utsäges.

The 13th Nordic Conference Rangifer Report No. 10 (2005): 21-30 on Reindeer and Reindeer Husbandry Research, NORs 13. nordiske forskningskonferanse om rein og reindrift, Røros, Norge, 23.-25. august 2004.

Fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene. Sverre Fjellheim.

Opplysningene om broren Niels er mer sparsomme. Men det står at han lå ved Savalen. Det står også i dokumentet at bøndene hadde funnet samene ikke lenger enn 2’/2 «små mil» fra Tynset, og at bøndene hadde ranet til seg 100 rein fra Niels og hans sameby. Det fortelles at bøndene gjorde dette fordi de hadde til hensikt å jage samene vekk. Det sentrale i disse dokumentene i denne sammenheng, er at det her fortelles at det på midten av 1600-tallet var minst to samebyer i Nord-Østerdal. Dessuten er det funnet en runebommehammer i Rendalen som viser at det må ha vært en samegruppe som hadde tilhold i disse traktene i hvert fall på 14- 1500-tallet (Pareli, 1991).

Funnstedet for denne runebommehammeren er også markert på kartet (Fig. 4).

Til slutt har vi kartets område F.

I 1706 engasjerte kong Fredrik IV en mann som hette Paul Resen til å foreta undersøkelser om samene i Norge. Etter reisene sine skrev Resen et brev til kongen der han også gir flere interessante opplysninger om sørsamer, bl.a. at det for «nogen tid siden» var samer nord og nordvest for Driva, og at disse samene hadde «mangfoldige» reinsdyr. (Bergsland, 1992: 73). Deretter får vi en detaljert beskrivelse av at noen fra bygda hadde gått sammen og stjålet samenes penger, sølv og kobber. Ved hjelp av bjøllereinen fikk bøndene også med seg en tamreinflokk på 100 dyr som samene hadde, og i følge Resen hadde det aldri bodd samer i disse fjella etter at dette skjedde. Han forteller også at det aldri siden har vært villrein i disse fjellene. Det må bety at villreinen var så godt som utryddet, og underbygger det vi har drøftet tidligere, nemlig at nomadisk reindrift ikke er forenlig med en større villreinstamme i ett og samme område. Dermed kan vi konkludere med at det fantes minimum seks «samebyer» eller grupper av samer fra Sylene i nord til Dovre i sør som drev fangstbasert og/eller nomadisk reindrift i Rørostraktene på 1600-tallet.

Avsluttende sammendrag

Kunnskapen som er presentert og analysert i denne artikkelen, gir grunnlag for å trekke følgende konklusjoner, den første om Rørosområdet spesielt, den andre om kontinuiteten i reindriftskulturen mer generelt: 1) V i har hørt at bøndene i løpet av 1600-tallet framsetter en rekke klagemål på at samene i Rørostraktene overbeskattet viltet. Samtidig får vi vite at samene hadde til dels store tamreinflokker.

Dersom vi kobler disse opplysningene sammen med bl.a. reindriftskunnskap og klimaforhold, gir det oss et godt grunnlag for å hevde at overgangen fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Røros¬ området sannsynligvis startet fra omkring midten av 1500-tallet, og at denne prosessen varte noen generasjoner slik vi kjenner det hos skoltesamene. Det blir derfor sannsynlig at også reinnomadismen i Rørostraktene utviklet seg fra en lokal fangstkultur slik det har foregått i de andre samiske områdene. 2) Min analyse med eksempel fra gamle fangstanlegg og sammenlikning med dagens ekstensive reindrift, sannsynliggjør at denne overgangen representerer en kontinuitet og ikke noe egentlig brudd i reindriftskulturen. 29

Referanser
Bergsland, K. [1943] 1992. Røros-samiske tekster. Norsk Folkemuseum. Oslo. Bergsland, K. 1974. Synsvinkler i samisk historie. – Historisk tidsskrift: s. 1-36. Bergsland, K. 1992. Bidrag til sydsamenes historie. Senter for samiske studier. Universitetet i Tromsø. Clutton-Brock, J. 1981.
Domesticated Animals from Early Times. London.
Clutton-Brock, J. 1989. Introductions to pastoralism. -1: J. Clutton-Brock (red.). The Walking Larder. Patterns of domestication, pastoralism andpredation, s. 115-155. London. Einbu, T. 2001. Massefangst ved ”Klympe”, Slådalen. Lesja. Upubl. notat med skisser og foto.
Fjellheim, P. 1983. Bygselsamer vest for Femund. – Åarjel-saemieh/Samer i Sør. Snåsa. Fjellheim, S. 1996. Reindriftslov og samisk rett. Dobbeltkronikk i Adresseavisen 15. og 16. januar 1996.
Fjellheim, S. 1999. Samer i Rørostraktene. Snåsa
Haarstad, K. 1992. Sørsamisk historie. Ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630-1900. Tapir forlag. Inderøyboka. 1973. Bind I. Steinkjer.
Jordhøy, P. 2004. Nyregistrerte massefangstanlegg rundt Slådalen i Ottadalen Nord villreinområde. NINA. Upublisert rapport.
Junge, Å. 1996. Geografiske spor etter samisk etnisitet i Midt- og Sør-Skandinavia. To historieoppfatninger i debatt 1970-1975. Hovedoppgave Geografisk Institutt. NTNU, Trondheim. Kungl. Skytteanska samfundets handlingar nr. 27. 1983. Beråttelser om samerna i 1600-tallets Sverige.
Lundmark, L. 1982. Uppbørord, utarming utveckling. Det samiska fångstsamhellets dvergång till rennomadism i Lule lappmark. Arkiv avhandlingsserie 14. Lund. Mundal, E. 1996. The perception of the Saamis and their religion in Old Norse sources. – I: J. Pentikåinen (red.). Shamanism and Northern Ecology. Berlin, New York.
Mølmen, Ø. 1999. Beskrivelse, skisse og div. foto av fangstanlegget ”Klympe” i Slådalen, Lesja kommune. Upubl. rapport. 22s..
Narmo, L.E. 2000. Oldtid vedÅmøtet, Østerdalens tidlige historie belyst av arkeologiske utgravinger på Rødsmoen i Åmot. Åmot Historielag. Åmot.
Nickul, K. 1955. Det samiska samhållet såsom jag lårde kånna det hos suenjelskolterna – Sameliv – Samisk Selskaps Årbok 1953-1955. Oslo.
Norsk meteorologisk institutt (NMI). 1993. Temperaturnormalhefte. Klimaavdelingen. Oslo. Pareli, L. 1991. Runebommehammeren fra Rendalen – et minne etter samer i Sør-Norge i middelalderen. – Åaejel saemieh/Samer i Sør. Snåsa.
Reitan, A. [1936] 1967. Ålen. Ålen. Schweingruber, F.H. m.fl 1988. Radiodensitometric-dendroclimatological conifer chronologies from Lapland (Scandinavia) and the Alps (Switzerland). – Boreas – an international journal of Quaternary research 17. Norwegian University Press.
Sturlasson, Snorre. 1979. Norges kongesoger. Den norske bokklubben. Gjøvik. Tøsse, S. 1987. Bygdebok for Tydal. Bind 1. Tydal.
Vorren, Ø. 1981. Kritiske avsnitt i samisk kulturutvikling på Nordkalotten. – I: Det Norske Videnskaps-Akademis årbok.
Wishman, E. 1995. Beiteforholdene for reinsdyr i Rørostraktene på 15-1600-tallet. Brev til Sverre Fjellheim av 05.12.95.

HELA texten som pdf  20040825 Fra fangstbasert til nomadisk reindrift

Ur Samer på Dovrefjell i vikingtiden – et bidrag til debatten omkring samenes sørgrense i forhistorisk tid av Jostein Bergstøl (2008)

Samer på Dovrefjell i vikingtiden – et bidrag til debatten omkring samenes sørgrense i forhistorisk tid     av Jostein Bergstøl

Sommeren 2006 ble det gjort et oppsiktsvekkende arkeologisk funn ved Aursjøen i Lesja kommune. Funnet besto av fire hellelagte ildsteder, orientert på en rekke, med jevn avstand. Slike rekkeildsteder er bare kjent fra samisk kultur, og opptrer i vikingtid og middelalder. Denne boplassen blir derfor et nytt og helt sentralt element i diskusjonen omkring samenes sørgrense som ble ført i Historisk tidsskrifts spalter på 1970-tallet, og som har fortsatt i ulike fora siden. Materialet bekrefter at det har vært en samisk bosetting i Dovrefjellområdet i vikingtiden.
—

Etnisk kategorisering av arkeologisk materiale

I de foregående avsnitt har vi beskrevet boplassen med de ulike elementene som altså kan identifiseres som materielle spor etter samer. Å tilskrive et arkeologisk materiale til en spesifikk etnisk gruppe, krever et bevisst forhold til kildematerialet. Antropologien har vist at kulturer er dynamiske, og at gjenstander og kulturelle trekk er i konstant endring. Dette gjelder ikke minst i områder hvor etniske grupper er i kontakt med hverandre.⁸⁰ Langs en etnisk grense, som slett ikke trenger å være en geografisk grenselinje, kan skikker anta hybride former og opptas i de respektive grupper.⁸¹ Visse trekk kan også bli etnisk kategoriserende og forbli et særmerke for det samfunnet. Et eksempel på slike etnisk kategoriserende kjennetegn i grensen mellom samisk og norrønt samfunn har vært boligens form.⁸² Måten selve boplassen organiseres på inneholder mange kulturelle koder, og i møtet mellom bofaste norrøne bønder og mobile samiske fangstfolk har denne forskjellen blitt aksentuert. De norrøne gårdsanleggene i vikingtid besto av langhus med gravhauger, innmark og beitelandskap. Samiske fangstboplasser i den samme perioden var preget av lette, mobile telt for sommeropphold, og gammer i vinterhalvåret. I perioden fra ca. 800–1300 e.Kr. spredde de rekkeorganiserte boplassene seg innenfor et meget stort område, og de har vært registrert fra Finnmark i nord⁸³ til Saltfjellet i sør,⁸⁴ og nå altså så langt sør som Dovrefjell.

Side: 25

Den helt spesielle utformingen av disse bosetningene, med den strenge rekkeorganiseringen og boaššu-steinen, finnes altså innenfor hele det samiske området, og har ingen kjente paralleller i norrøn tradisjon. Boplassen ved Aursjøen må derfor tilskrives en samisk gruppe som har hatt tilhold der i flere omganger i slutten av yngre jernalder. Slike boplasser, med det karakteristiske ildstedet, er også funnet andre steder nesten like langt sør. Det gjelder ikke minst den tidligere nevnte boplassen Vivallen i Herjedalen i Sverige. Selv om den lokaliteten ikke har den samme karakteristiske rekkeorganiseringen, har Inger Zachrisson vist at stedet har vært bebodd av samer gjennom flere hundre år før det ble en svensk seter i nyere tid.⁸⁵

Samer på Dovrefjell

Funnet av boplassen ved Aursjøen var oppsiktsvekkende, men det er ikke første gang det er tale om samer i disse områdene i vikingtiden. Det fins nemlig en velkjent skriftlig kilde som omtaler samer på Dovre i den samme perioden. Det gjelder selvsagt beretningen om Harald Hårfagres møte med samen Svåse på kongsgården Tofte på Dovre.⁸⁶ Harald ble bedt over til Svåses gamme, og han dro, mot sine nærmestes råd. Der møtte kongen Snøfrid, Svåses datter. Harald ble så betatt av henne at han giftet seg med henne og elsket henne så borti ørske at han mistet forstanden da hun døde. Fortellingen er gjengitt i flere versjoner, først fortalt i Àgrip, hvor Snøfrid gis større plass enn noen annen av Haralds koner.⁸⁷ Flere senere norske konger stammet fra etterkommere etter dette giftermålet. Beretningen viser hvor viktig det var for senere konger å markere at samene også hørte til i nasjonen. Sandnes mener dette sagnet snarere skal forstås som om forfatteren av Àgrip mener at det var sannsynlig at det kunne ha vært samer på Dovre på Harald Hårfagres tid, altså et par hundre år tidligere, og at dette er grunnen til at han plasserer dette møtet der.⁸⁸

Denne viktige hendelsen skjedde altså ifølge sagaen en drøy dagsmarsj fra Aursjøen, hvor den samiske boplassen ble funnet. Dateringene fra ildstedene på lokalitet R603 sammenfaller altså med Harald Hårfagres regjeringstid. Som arkeologer vil ikke vi ta stilling til korrektheten i den historiske fremstillingen i sagaene. Det vi ønsker å peke på, er at det

Side: 26

var viktig for krønikeskriverne å markere integreringen av samene i kongedømmet, og at dette skjedde på Dovre, det fjellområdet som i ettertid har fått størst nasjonal symbolverdi.⁸⁹

Bare på Dovrefjell?

Den ovenfor beskrevne boplassen ved Aursjøen i Lesja kommune kan ikke forstås som noe annet enn materielle levninger etter samer som har hatt tilhold her gjentatte ganger i vikingtidens første halvdel. Funnet av boplassen viser at det kan være en kjerne av realitet i historien fra sagaene, og kan tyde på at kontakten mellom samisk og norrønt samfunn var mer omfattende enn man tidligere har antatt. Arkeologen Neil Price viser til samiske trekk blant annet i de rike gravene i Vendel og Valsgärde i Uppland i Sverige, som tyder på at kontakten mellom samiske og norrøne samfunn ikke bare har foregått langt sør, men også på et høyt politisk nivå.⁹⁰

Boplassen ved Aursjøen er etter vår mening neppe den eneste i sitt slag i Sør-Norge. Yngvar Nielsens fremrykkingsteori førte imidlertid til at det gjennom de siste hundre årene i liten grad har blitt lett etter slike, og det er vanskelig å finne kulturspor man ikke ser etter. Vi antar at oppmerksomheten rundt boplassfunnet ved Aursjøen vil føre til at det blir funnet flere tilsvarende samiske boplasser, kanskje også enda lenger sør i landet.

Implikasjonene av dette funnet er mange, og svært interessante. Ikke bare skal samisk kultur bli tildelt et større utbredelsesområde i forhistorisk tid. Like viktig er måten vi må se på de norrøne bygdenes forhistorie. Kontakten mellom gruppene har trolig vært omfattende. Villreinen var en svært viktig ressurs både for samer og bygdefolk, og det var nok av rein, helt inntil den voldsomme intensiveringen i fangsten i vikingtid og middelalder.⁹¹ Dette kan ha ledet til en kamp om ressursene og dermed større polarisering mellom gruppene. Innføringen av kristendommen var trolig også medvirkende til å åpne en større kløft mellom samer og nor

Side: 27

røne folk. Intensiveringen av bondesamfunnets utmarksbruk fra 15–1600-tallet falt sammen med den samiske omleggingen fra fangstbasert til nomadisk reindrift.⁹² Dette ledet til konflikter i arealbruken mellom setrende bønder og samer som flyttet med store reinflokker.⁹³ Det er disse konfliktene som kan gjenfinnes i de skriftlige kildene fra 15–1600-tallet. Konfliktene kom til som en ny situasjon i denne perioden, og det er svært viktig at de ikke projiseres bakover i tid. Gjennom jernalderen og middelalderen var kontaktmønsteret trolig et helt annet. Blant annet var flere av de sentrale gudene i norrøn og samisk religion svært like, noe som vitner om kontakt heller enn konflikt.⁹⁴Bildet av Den Frie Norske Bonden som representant for en enhetlig og opprinnelig norsk bygdekultur bør nyanseres. Trolig har samiske fangstfolk levd i nær kontakt med norrøne bygdefolk i større områder enn hva som hittil har vært allmenn oppfatning.

Forskningen omkring sørsamisk forhistorie har i for stor grad vært tvunget inn i debatten omkring fremrykkingshypotesen. Det er å håpe at boplassen ved Aursjøen kan bidra til større fokus på den sørsamiske historien i seg selv, slik at ikke ethvert arbeide om temaet må bruke større deler av innholdet bare til å argumentere for samisk tilstedeværelse.

Figur 4: T.h.: Feltdokumentasjon av et av de samiske ildstedene på boplassen R603. Aursjøen i bakgrunnen. T.v.: Plantegning av ildstedet R603-IV med boaššu-steinen noe forrykket mot vest. Slipesporene i nordenden tyder på at slipe- og/eller male-aktiviteter fant sted her. Svarte trekanter viser funn av jerngjenstander, trolig en kniv og en pilspisstange. Foto/ill.: Gaute Reitan, KHM.

HELA:
https://www.idunn.no/ht/2008/01/samer_pa_dovrefjell_i_vikingtiden_-_et_bidrag_til_debatten_omkring_samenes

Trollheimen Sijte – the Southwesternmost reindeer herding unity in the Fenno-Scandic countries and Sápmi in 2015 (plus on wild reindeer herds in Dovre, nearby)

I fetch text primarily from their own web site (link below). It’s in Norweigan.

Reindrifta i Trollheimen

Reindrifta i Trollheimen er Norges sør-vestligste sør-samiske tamreindrift. Det beites i to fylker – Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal, og kommunene Rennebu, Oppdal, Meldal, Midtre Gauldal, Sunndal, Surnadal og Rindal. Det har vært kontinuerlig reindrift i Trollheimen siden før forrige århundreskifte og fram til i dag.

Reindrifta i Trollheimen har en vinterflokk på 1.600 dyr, fordelt på fem sijte-andeler – familiene Kant og Renander, bosatt på Nerskogen. Sijte er en gruppe reineiere som utøver reindrift i fellesskap på bestemte arealer.
http://www.trollheimen-sijte.no/index.php?sideID=282

Når du møter rein

• Hold avstand, vær stille og gå ikke mot flokken. Ha gjerne med kikkert, så du kan nyte synet uten å forstyrre.
• Hold alltid hunden i bånd. Reinen oppfatter løse hunder som fare, så selv hunder som ikke jager kan forstyrre.
• Ta særlig hensyn i kalvingstida om våren.
• Dersom du finner skadet rein eller kadaver skal du kontakte reineier. Merk deg funnstedet.

http://midtnorsknatur.no/nb-NO/Trollheimen/LaerOm/Reindrift.aspx

Neighbouring wild reindeer herds, approx. 5 000 animals:
http://fylker.miljostatus.no/Sor-Trondelag/Tema-A-A/Dyr-og-planter/Villrein/

The situation is really complex: green are original wild reindeer, orange is feral or ”de-domestized”,
yellow is tame reindeer areas, reindeer herding that is. Picture from last link.