Sydsamernas historiska utbredningsområde i Sverige, landskaps- och länsvis genomgång

Utifrån 2016 års kunskapsläge.
HISTORISKA SAEPMIE
sträcker sig över landskapen Lappland – Västerbotten – Ångermanland – Jämtland – Härjedalen – hela Dalarna – Värmland – Västmanland – Medelpad – Hälsingland – Gästrikland – delar av Närke – Södermanland – Uppland.

Västergötland och Östergötland liksom Dalsland har nämnts; men kan ej anses vara vedertaget. Närke är inte heller självklart i uppräkningen.
Umesamiska området räknas traditionellt vanligen in i det sydsamiska.

Länsmässigt handlar det om Västerbotten (inkl del av Norrbotten), Västernorrland, Jämtlands län, Gävleborg, Dalarna, Värmlands, Örebro län, Västmanlands, Upplands län, Stockholms län, Södermanlands län.
Historiskt figurerar en lång rad olika länskonstellationer såsom t ex Trundhjems län, Härnösands län inkl nuvarande landskapet Jämtland, Hudiksvalls län, Närkes och Värmlands län osv.

Kartbilden visar lite hur det sett ut i äldre tider, medeltid, uppger källans skapare.


Länk till kartans skapares sida: Björn Espell, Frösön
http://www.espell.se/saga/karta_medeltid.html

Annonser

1742 ÅRS TEORI OM VARGARNA I VÄSTRA JÄMTLAND (3rd edition)

On how the wolves got established in Western Jämtland after they ate 3 000 human corpses, the dead bodies after the fallen Karoliner soldiers.
In English later this summer!

3 000 man frös ihjäl på fjället 1718-19.

Vilka kalasade på dom?

Schnitler (Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745. Bind 1: s 144f) menar att det är redan här problemen med varg i denna region börjar.

K XII 1706 av von Krafft
Wikimedia Commons https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Karl_XII_1706.jpg

Saamis @ 62′-ett Interreg-projekt: MEDAKTÖRER och FINANSIÄRER sökes

MEDAKTÖRER och FINANSIÄRER sökes i Sogn of Fjordane, Möre og Romsdal, Oppland, Hedmark; Jämtland, Härjedalen, Dalarna, Hälsingland och Medelpad. I Norge och Sverige! Södra Saepmie! På kartbilden framgår vilka län som är berättigade till medfinaniering.

Om SOUTHERN SAAMIS @ 62′ Projektet ska stå på fyra ben: (1) Forskning kring samerna runt 62:a breddgraden – inte minst näringarna hos de gamla skogs-, kust- och fiskesamerna samt s k sockenlapparna och de egendomslösa, (2) Samverkansdelprojekt över gränsen, dels täta, gränslösa möten i form av ambulerande symposier (i ett andra projekt-år kan dessa symposier utvidgas till Finland, Karelen och Ryssland), (3) Koppling till markrättigheter och sedvana och utredningar kring detta, (4) Koppling till den simultant pågående Sanningskommissionen om tidigare begångna övergrepp. Informationsprojekt med tillgängliggörande av kunskapen stäms av löpande i delmål och delprojekt. Projektet tänks två- eller treårigt.
I mån av tid – dvs att projektet hinner komma igång –  kan även konstruktiva arbeten till Svensk-norska renbeteskonventionen komma ifråga.

Utgångspunkten idag, 16 april, är att vi börjar med en förstudie.
Anmäl vänligen ert intresse idag till Astrid Kalvemo eller undertecknad!

https://www.facebook.com/profile.php?id=100009534637279 (min yrkesfacebook)
Kartbild_Interreg_Sverige_Norge_2014_2020

[Redigerad version 20150916] Fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene. Av Sverre Fjellheim (2004) Del 3 av 3 (inkl pdf)

HELA texten som pdf  20040825 Fra fangstbasert til nomadisk reindrift


Foto: Bente Haarstad https://bentehaarstad.wordpress.com/2015/06/10/the-tiny-reindeers/

PE framhävningar, om ej annat utsäges.

The 13th Nordic Conference Rangifer Report No. 10 (2005)
: 21-30 on Reindeer and Reindeer Husbandry Research, NORs 13. nordiske forskningskonferanse om rein og reindrift, Røros, Norge, 23.-25. august 2004.

Fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene. Sverre Fjellheim.

Opplysningene om broren Niels er mer sparsomme. Men det står at han lå ved Savalen. Det står også i dokumentet at bøndene hadde funnet samene ikke lenger enn 2’/2 «små mil» fra Tynset, og at bøndene hadde ranet til seg 100 rein fra Niels og hans sameby. Det fortelles at bøndene gjorde dette fordi de hadde til hensikt å jage samene vekk. Det sentrale i disse dokumentene i denne sammenheng, er at det her fortelles at det på midten av 1600-tallet var minst to samebyer i Nord-Østerdal. Dessuten er det funnet en runebommehammer i Rendalen som viser at det må ha vært en samegruppe som hadde tilhold i disse traktene i hvert fall på 14- 1500-tallet (Pareli, 1991).

Funnstedet for denne runebommehammeren er også markert på kartet (Fig. 4).

Til slutt har vi kartets område F.

I 1706 engasjerte kong Fredrik IV en mann som hette Paul Resen til å foreta undersøkelser om samene i Norge. Etter reisene sine skrev Resen et brev til kongen der han også gir flere interessante opplysninger om sørsamer, bl.a. at det for «nogen tid siden» var samer nord og nordvest for Driva, og at disse samene hadde «mangfoldige» reinsdyr. (Bergsland, 1992: 73). Deretter får vi en detaljert beskrivelse av at noen fra bygda hadde gått sammen og stjålet samenes penger, sølv og kobber. Ved hjelp av bjøllereinen fikk bøndene også med seg en tamreinflokk på 100 dyr som samene hadde, og i følge Resen hadde det aldri bodd samer i disse fjella etter at dette skjedde. Han forteller også at det aldri siden har vært villrein i disse fjellene. Det må bety at villreinen var så godt som utryddet, og underbygger det vi har drøftet tidligere, nemlig at nomadisk reindrift ikke er forenlig med en større villreinstamme i ett og samme område. Dermed kan vi konkludere med at det fantes minimum seks «samebyer» eller grupper av samer fra Sylene i nord til Dovre i sør som drev fangstbasert og/eller nomadisk reindrift i Rørostraktene på 1600-tallet.

Avsluttende sammendrag

Kunnskapen som er presentert og analysert i denne artikkelen, gir grunnlag for å trekke følgende konklusjoner, den første om Rørosområdet spesielt, den andre om kontinuiteten i reindriftskulturen mer generelt: 1) V i har hørt at bøndene i løpet av 1600-tallet framsetter en rekke klagemål på at samene i Rørostraktene overbeskattet viltet. Samtidig får vi vite at samene hadde til dels store tamreinflokker.

Dersom vi kobler disse opplysningene sammen med bl.a. reindriftskunnskap og klimaforhold, gir det oss et godt grunnlag for å hevde at overgangen fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Røros¬ området sannsynligvis startet fra omkring midten av 1500-tallet, og at denne prosessen varte noen generasjoner slik vi kjenner det hos skoltesamene. Det blir derfor sannsynlig at også reinnomadismen i Rørostraktene utviklet seg fra en lokal fangstkultur slik det har foregått i de andre samiske områdene. 2) Min analyse med eksempel fra gamle fangstanlegg og sammenlikning med dagens ekstensive reindrift, sannsynliggjør at denne overgangen representerer en kontinuitet og ikke noe egentlig brudd i reindriftskulturen. 29

Referanser
Bergsland, K. [1943] 1992. Røros-samiske tekster. Norsk Folkemuseum. Oslo. Bergsland, K. 1974. Synsvinkler i samisk historie. – Historisk tidsskrift: s. 1-36. Bergsland, K. 1992. Bidrag til sydsamenes historie. Senter for samiske studier. Universitetet i Tromsø. Clutton-Brock, J. 1981.
Domesticated Animals from Early Times. London.
Clutton-Brock, J. 1989. Introductions to pastoralism. -1: J. Clutton-Brock (red.). The Walking Larder. Patterns of domestication, pastoralism andpredation, s. 115-155. London. Einbu, T. 2001. Massefangst ved ”Klympe”, Slådalen. Lesja. Upubl. notat med skisser og foto.
Fjellheim, P. 1983. Bygselsamer vest for Femund. – Åarjel-saemieh/Samer i Sør. Snåsa. Fjellheim, S. 1996. Reindriftslov og samisk rett. Dobbeltkronikk i Adresseavisen 15. og 16. januar 1996.
Fjellheim, S. 1999. Samer i Rørostraktene. Snåsa
Haarstad, K. 1992. Sørsamisk historie. Ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630-1900. Tapir forlag. Inderøyboka. 1973. Bind I. Steinkjer.
Jordhøy, P. 2004. Nyregistrerte massefangstanlegg rundt Slådalen i Ottadalen Nord villreinområde. NINA. Upublisert rapport.
Junge, Å. 1996. Geografiske spor etter samisk etnisitet i Midt- og Sør-Skandinavia. To historieoppfatninger i debatt 1970-1975. Hovedoppgave Geografisk Institutt. NTNU, Trondheim. Kungl. Skytteanska samfundets handlingar nr. 27. 1983. Beråttelser om samerna i 1600-tallets Sverige.
Lundmark, L. 1982. Uppbørord, utarming utveckling. Det samiska fångstsamhellets dvergång till rennomadism i Lule lappmark. Arkiv avhandlingsserie 14. Lund. Mundal, E. 1996. The perception of the Saamis and their religion in Old Norse sources. – I: J. Pentikåinen (red.). Shamanism and Northern Ecology. Berlin, New York.
Mølmen, Ø. 1999. Beskrivelse, skisse og div. foto av fangstanlegget ”Klympe” i Slådalen, Lesja kommune. Upubl. rapport. 22s..
Narmo, L.E. 2000. Oldtid vedÅmøtet, Østerdalens tidlige historie belyst av arkeologiske utgravinger på Rødsmoen i Åmot. Åmot Historielag. Åmot.
Nickul, K. 1955. Det samiska samhållet såsom jag lårde kånna det hos suenjelskolterna – Sameliv – Samisk Selskaps Årbok 1953-1955. Oslo.
Norsk meteorologisk institutt (NMI). 1993. Temperaturnormalhefte. Klimaavdelingen. Oslo. Pareli, L. 1991. Runebommehammeren fra Rendalen – et minne etter samer i Sør-Norge i middelalderen. – Åaejel saemieh/Samer i Sør. Snåsa.
Reitan, A. [1936] 1967. Ålen. Ålen. Schweingruber, F.H. m.fl 1988. Radiodensitometric-dendroclimatological conifer chronologies from Lapland (Scandinavia) and the Alps (Switzerland). – Boreas – an international journal of Quaternary research 17. Norwegian University Press.
Sturlasson, Snorre. 1979. Norges kongesoger. Den norske bokklubben. Gjøvik. Tøsse, S. 1987. Bygdebok for Tydal. Bind 1. Tydal.
Vorren, Ø. 1981. Kritiske avsnitt i samisk kulturutvikling på Nordkalotten. – I: Det Norske Videnskaps-Akademis årbok.
Wishman, E. 1995. Beiteforholdene for reinsdyr i Rørostraktene på 15-1600-tallet. Brev til Sverre Fjellheim av 05.12.95.

HELA texten som pdf  20040825 Fra fangstbasert til nomadisk reindrift

(#2) Fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene – av Sverre Fjellheim (2004) Del 2 av 3 (inkl pdf)

JOHAN TIRÉN, tillskriven, akvarell.

Sverre Fjellheim 2004 (länk nedan!)
Fangstbasert reindrift

Etter hvert som jeg har arbeidet med dette temaet, har jeg kommet fram til at villreinfangsten også i prinsippet var en form for reindrift.
Analyse og strategi i arbeidet med reinen i dagens reindrift har nemlig svært mange likhetstrekk med strategiske analyser og taktiske disposisjoner som fangstfolket måtte foreta i gamle dager. Både fangstmannen og dagens reingjeter må forholde seg til reinens naturlige trekkvaner og bevegelser i landskapet avhengig av årstid, vær, beite og topografi osv, og både fangstmann og rein¬ gjeter må kombinere de naturgitte forutsetningene med forskjellige tekniske anlegg i sitt arbeid med å styre flokken dit de vil ha den.
V i har vært inne på at fangstmannen også hadde tamme dyr som ble melket og brukt til transport, og det finnes faktisk forskere som hevder at forskjellen mellom ei gruppe som følger en flokk som de dreper, og en gruppe som gjeter en hjord egentlig ikke trenger å være så stor. (CluttonBrock, 1981; 1989: 115-155). Den viktigste forskjellen er vel at villreinflokken var fangstsamfunnets felleseie, mens reinflokkene fra og med etableringen av nomadisk reindrift ble privat eiendom. Jeg mener derfor at den gamle villreinfangsten også var en form for strukturert reindrift, og at begrepet fangstbasert reindrift er en både bedre og mer presis betegnelse på denne næringsformen enn vill¬ reinfangst. Fangstanlegg for rein De mest kjente fangstinnretningene fra fangstsamfunnets dager, var fangstgroper. Men dersom en skulle drive fangst i større stil i form av f. eks. masseslakt, og enda mer dersom en hadde behov for uttak av levende dyr, var fangstgropene dårlig egnet. Men en hadde andre og mer effektive fangst¬ metoder. Slike anlegg er faktisk grundig beskrevet i en bok fra 1672 av presten Tornæus som skildrer hvordan samene i tidligere tider fanget reinen med såkalte konvergerende gjerder (Kungl. Skytteanska samfundets handlingar nr. 27, 1983). Anleggene som ble brukt på 1600-tallet ble bygd på åpne fjellstrekninger hvor det ble satt opp lange staker som stadig nærmet seg hverandre og som endte opp i et gjerde. Tornæus gir en meget detaljert beskrivelse av hvordan samene ledet reinen gjennom landskapet inn i slike fangstanlegg, og forteller at denne fangstmetoden var så effektiv at de samene som drev med dette var forhatte av andre samer. Tornæus skrev bl.a. følgende: ”Kloke samer samlet i tidligere tider reinen i noe som de kalte wuomen. Denne wuomen besto av høge stokker i snaufjellet, 1 eller 2 mil bredt. Til å begynne med er det langt mellom stokkene, men etter hvert blir de tettere, og på hver stokk henges det noe for å skremme reinen så den ikke skal gå ut mellom stokkene. Når en kommer til det trangere rommet, ble det bygd et tregjerde som reinen ikke kunne hoppe over. Når anlegget er ferdig farer samene over alle fjell og samler rein som de fører til wuommen. Når reinen kommer til de oppsatte stokkene, tør den ikke gå mellom dem. Samene lar reinen bevege seg sakte fram, slik at reinen iblant kan legge seg ned å kvile. Men når de kommer til det trangere rommet, jager samene flokken noe hardere, og til slutt jager de reinen inn i gjerdet som reinen ikke kan komme seg utfra”. (Min oversettelse etter Tornæus).

Fig. 2. Skisse av et fangstanlegg for rein slik det er beskrevet av presten av presten Tornæus på 1600-tallet. Jeg har laget en skisse av et slikt anlegg etter denne beskrivelsen fra 1600-tallet (Fig. 2).
Den som har litt kunnskap om dagens reindrift, vil se at dette nesten kunne vært en tegning av et trøanlegg slik det bygges av reindriftssamer den dag i dag. I de senere åra er det blitt mer og mer vanlig å ta større reinflokker inn i såkalte beitehager for å effektivisere arbeidet med reinen hvor større eller mindre reinflokker kan være i opp til flere dager etter behov. Fra den store beitehagen kan en ta reinen inn i et mindre gjerde og arbeide med mindre flokker, og noen ganger brukes en såkalt sil der en kan ta ut enkeltdyr etter behov uten å bruke lasso. V i har gjerne trodd at dette er en nymotens oppfinnelse. Men kanskje er det ikke det?
På Fig. 3a og 3b vises en skisse av et fangstanlegg som Tor Einbu fra Lesja oppdaget sommeren 1999. Det ligger på snaufjellet mellom 1100 og 1200 m.o.h. i Slådalen ved kommunegrensa mellom Lesja og Vågå i Nord-Gudbrandsdalen, i den østlige delen av det som i dag betegnes som Ottadalen villreinområde. Slådalsvegen, som er en bomveg mellom Lesja og Lom, skjærer rett gjennom anlegget. Dette anlegget inneholder 3 eller 4 hovedelementer, nemlig ledegjerder eller fangarmer for å styre reinen inn i et samlegjerde eller en salgs beitehage. Derfra kunne mindre flokker ledes inn i et mindre gjerde med en innsnevring som ender opp i en slags sil som på det smaleste er bare 1,70 m (Mølmen, 1999; Einbu, 2001; Jordhøy, 2004).

Fig. 3 a. Skisse av et fangstanlegg på Verket i Nord-Gudbrandsdal med fangarmer (ledegjerder) ”beitehage” og mindre samlegjerde med ”sil”. Tegnet etter mål og skisser fra Tor Einbu (2001), og egen befaring av anlegget sammen med Einbu i 2002. Anlegget var bygd med trestolper, og stolpehullene er godt synlige den dag i dag. Det er et stort anlegg. Til nå har Einbu funnet stolperekker som til sammen måler mer enn 3 km, og det er plass til flere hundre dyr i det store samlegjerdet. Det er foreløpig foretatt datering av sannsynlige stolpe¬ rester som indikerer at anlegget var i bruk i vikingtid (Jordhøy, 2004).
Dette er et svært interessant anlegg, og det eneste i sitt slag som er påvist til nå. Jeg har laget en forstørrelse av det minste gjerdet (Fig. 3b). Som dere ser, renner det en bekk gjennom dette gjerdet, og det vil en gjerne også ha i dagens reingjerder. Ved inngangen til den trange slusen er det en ganske bratt bakkeskrent på 6-7 m. Det er nok heller ingen tilfeldighet, fordi reinen da ikke kunne se enden på slusen før den var kommet opp på den bratte skrenten. Det er ca. 1000 år siden anlegget i Slådalen ble brukt, men i prinsippet har det en slående lik¬ het med dagens trøanlegg. En kan godt forestille seg at fangstfolket samlet en større reinflokk i det store gjerdet og derfra tok ut små flokker til det lille gjerdet, og at en derfra ledet dyrene videre gjen¬ nom den trange slusen eller silen og plukket ut de enkeltdyrene en trengte, det være seg slaktedyr, okserein som kunne temmes til kjørerein, simler som en ville melke osv. Og når en hadde tatt de individene fangstfolket hadde bruk for, kunne flokken slippes ut igjen.

Fig. 3b. Utsnitt av fangstanlegg med samlegjerde og ”sil”. Ved inngangen til silen er det markert en bakkeskrent som er en 6-7 m høg. Hvis vi tenker oss at reinen i området tilhørte en relativt lokal villreinstamme, kan en godt forestille seg at flere av dyra på den måten både kunne se og kanskje bli håndtert av mennesker flere ganger i løpet av året, og på den måten som i dag bli vant med folk.

I en slik virkelighet får begrepet fangstbasert reindrift både et forståelig og konkret innhold. Det begynner faktisk å nærme seg den driftsformen vi har i dag, og som gjerne kalles ekstensiv reindrift. Den største forskjellen vil være at de som holdt til i Slådalen for 1000 år siden verken hadde nylongjerde eller motoriserte kjøretøyer. Men de hadde sikkert minst like høg kompetanse til å behandle reinen enten den var ”tam” eller ”vill” . Noe av det en kan stusse over, er at fangarmene var så korte. Var reinen egentlig så vill når en på den tida kunne styre reinen inn i anlegget med så korte fangarmer? V i vet at fangarmene til dagens trø- anlegg ofte er mye lengre. Hvem var så de menneskene som brukte dette anlegget? Det kan ingen svare på med sikkerhet i dag. Men fagfolk vil kunne være enige om at • dette er et samlegjerde for rein, • anlegget må være brukt av ei større gruppe mennesker som har hatt fangst som profesjon, • anlegget er svært likt anlegg for samling av rein som samer har brukt i hundrer av år, og fremdeles bruker. I tillegg vet vi at etablering og drift av et slikt anlegg vil betinge et samfunn av en viss størrelse med en egen sosial organisasjon. Det vet vi at samene hadde i fangstsamfunnets dager. Mot en slik bakgrunn blir det verken merkelig eller sensasjonelt at det kan være samer som har hatt tilhold i dette området da dette anlegget var i bruk. V i har hørt at foreløpige dateringer viser at anlegget var i bruk i vikingtid. Kildene forteller oss at det sannsynligvis var samer både i Østerdalen og på Dovre på den tida (Sturlasson, 1979; Mundal, 1996; Fjellheim, 1999: 50-57; Narmo, 2000: 95-100). Det ute¬ lukker naturligvis ikke at det også kunne vært en annen folkegruppe i disse fjellområdene på den tida, men da må en imidlertid forutsette at det fantes et fangstfolk i vikingtid og tidlig middelalder som til nå er helt ukjent. 27 Flere samebyer på 1600-tallet V i har sitert fra en del skriftlige kilder på 1600-tallet der det klages på samenes fangst både i Gaul¬ dalen, Østerdalen og Hårjedalen, og hvor det sannsynligvis må ha ligget større eller mindre samebyer på den tida. Men det er flere skriftlige kilder som vitner om samisk nærvær og reindrift i Rørostraktene på 1600-tallet, som drev både fangsbasert og/eller nomadisk reindrift. Fig. 4 viser hvor disse same¬ byene omtrent må ha ligget. Fig. 4. Sijth (samebyer) som drev fangstbasert og/eller nomadisk reindrift i Rørostraktene på 1600-tallet. Grensene for dagens reinbeitedistrikter er markert med prikket linje (Fjellheim, 1999: 35). Som nevnt i et klagebrev fra 1632 klager en rekke bønder fra Ålen på at samene drev storstilt fangst i bøndenes allmenninger på den tiden. Området som er merket A (Fig. 4) har jeg derfor plassert i Holtålen. B og C ligger henholdsvis i Tydal og på svensk side. I juli 1690 fortalte den gamle samen Thomas Mortensen i et vitneavhør at han hadde bygslet fjellene på vestsida av Helagsfjellet i 40 år, og at Anders Larsen hadde gjort det 70 år før han. Her dokumenteres samisk bruk i hvert fall til begyn¬ nelsen av 1600-tallet (Bergsland, 1992: bilag 8). Dette området må ha ligget omtrent der det er merket med B på kartet, kanskje med grense mot samene i Holtålen i vest. Men det var nok enda flere grupper i Tydal på den tida. For i følge skattebøkene på 1660- og 1670-tallet var det minst fem samegrupper i Tydalsfjella som til sammen betalte nesten like mye skatt som de største bøndene i Tydal (Tøsse, 1987: 227). Som nabo i øst hadde Thomas den svenske samen Blind Niels på Flatruet. Blind Niels sitt område er markert med C på kartet. V i vet ikke når overgangen fra fangstbasert til nomadisk reindrift skjedde her. Men Thomas forteller at han i nærmere 40 år hadde besittet fjellene på vestsida av Helagsfjellet, og at han og Blind Niels «aldri hadde kommet hverandre for nær». Det kan vanskelig forstås på annen måte enn at de aldri hadde kommet hverandre «for nær» med tamreinflokkene sine, altså at de var nomadiserende reindriftssamer (Bergsland, 1992: bilag 8). 28 Så forflytter vi oss til Nord-Østerdalen. I ei tingbok fra 1663 får vi vite at det var to brødre, Torkel og Niels Mortensen, som hadde tilhold i Nord-Østerdalen på den tida. Torkel hadde til og med bygsel i Hommelfjellet (som er merket med D) mens broren Niels lå ved Savalen, som er merket med E (Bergsland 1992: bilagene 5A, 5B og 5C). Når det gjelder Torkel, var det 5 familier i hans sameby som til sammen hadde 600 dyr. Bøndene forteller at de hadde truffet på Torkel mens han var på tur til Røros med hele 30 pulklass med reinkjøtt, dvs. ca. 3 tonn med kjøtt som de skulle levere ved det nye gruvesamfunnet på Røros som vi vet var etablert knapt 20 år tidligere. Det må ha vært et betydelig mattilskudd til gruvesamfunnet på den tida, som i perioder hadde store problemer med matforsyningen til arbeidsstokken.

20040825 Fra fangstbasert til nomadisk reindrift

Fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene av Sverre Fjellheim (2004) Del 1 av 3 (inkl pdf)

”Förord”: Redigerar och repriserar Sverre Fjellheims utmärkta text från 2004!
Den kommer i tre delar; varvid jag kommenterar själv i samband med den sista.
Hittills har jag bara repriserat denna, som just är klar, 6 sep 2015 kl 17.56.

Det bör framhållas, att det som här sägs i allt väsentligt också torde omfatta Härjedalen-Jämtland med kringliggande områden.


The 13th Nordic Conference Rangifer Report No. 10 (2005)
: 21-30 on Reindeer and Reindeer Husbandry Research, NORs 13. nordiske forskningskonferanse om rein og reindrift, Røros, Norge, 23.-25. august 2004.

Fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene. Sverre Fjellheim.

Sammendrag: Fram til i dag har de fleste forskerne betegnet Sentral-Sverige og Arjeplogtraktene som reinnomadismens vugge. Men det finnes grunnlag for å hevde at reinnomadismen er minst like gammel i Rørostraktene. Det hele startet trolig med store klimaendringer på 15-1600-tallet.
Lokalhistorikeren Anders Reitan karakteriserer slutten av 15- og begynnelsen av 1600-tallet som svært vanskelig for Rørosdistriktet med kulde, uår og misvekst. Året 1591 betegner han som «svartåret» da «grastuen ikke ble grønn nord for Dovre», og i 1599 var det «alminnelig misvekst i hele Nord-Europa». 1635 skal ha vært like ille som «svartåret» 1591, og i 1647 fortelles at flere døde attmed trea som de hadde flekt borken av til mat. Det kjølige klimaet kan bekreftes av dagens klimaforskere. I litteraturen omtales perioden 1550-1850 som «den lille istid». For Trøndelagsområdet innebar dette at det ofte var vind mellom NV og NØ om våren med seinere snøsmelting, hyppigere snøfall og hyppigere frostperioder om våren enn i dag. Somrene var kaldere og kortere, og det var mindre sol og oftere regn. Under slike forhold må det ha vært et betydelig marked for kjøtt, noe som trolig bl.a. medførte betydelig press på vill¬ reinen. Men det kjølige klimaet med matmangel og hungersnød, innebar ikke bare at villreinfangsten sannsynlig¬ vis ble intensivert, men det må også ha hatt direkte innflytelse på populasjonen av villreinen. Forskere har funnet at det i særlig grad var vårene som ble kaldere i «den lille istid». Og vårværet har spesiell interesse når det gjel¬ der populasjonsdynamikken og formeringsevnen hos rein. Julie Axman forteller at det var dårlig klima og vans¬ kelige forhold i Rørostraktene omkring 1867. Da kreperte reinkalvene på grunn av lange og kalde vårer slik at far hennes måtte låne penger for å kjøpe mer rein. Når klimaet ga såpass dramatiske utslag på 1860-tallet, må de klimatiske forholdene under «den lille istid» ha hatt minst like store konsekvenser for villreinstammen i Rørostraktene på 15-1600-tallet. Sjøl om reinen i nomadismens dager var svært tam og under kontinuerlig tilsyn, måtte flokken beite fritt i landskapet. Med en stor villreinstamme tett innpå de tamme hjordene ville risikoen for å miste dyr til villreinflokken være overhengende, særlig vinters tid og i brunsttida. Villreinstammen i Rørostraktene måtte derfor reduseres før, eller helst samtidig med et utvidet tamreinhold. Klimaet gjorde sitt for å re¬ dusere stammen, samene tok hånd om resten så langt det var nødvendig. Dette kunne foregå parallelt med en oppbygging av tamme hjorder. Kildene forteller at det på 1600-tallet var minst 6 samebyer fra Tydal i nord til Østerdalen og Dovretraktene i sør med til dels store tamme hjorder, samtidig som samene ble anklaget for å utrydde villreinen. Bildet blir entydig, og i sum innebærer dette at forholdene lå til rette for at samene på den tida så seg best tjent med å skifte strategi fra fangstøkonomi til nomadisk reindrift.

Samene utrydder «alle dyr og fugler» Den 16. juli 1632 mottok Jens Bjelke en klage fra allmuen i Holtålen på at «Finnerne eller Fieldlapperne giøre oss stor offuer-Wold och skade paa diur att Weyde Wdi Woris allmenninger och Leye maall» (Bergsland, 1992: bilag 1). Ni år seinere, i 1643 klager allmuen på Tynset på vegne av «ald Østerdahlen» over hvordan «Field Lapperne paa en thj aarsz tid sig mere haffde fordristet, baade sommer och windter at tilholde paa Østerdalens fielde och schowe, drebt och ødelagde alt det de offerkomb baade aff elszdiur, rinszdyr, beffuer och fugle, huor offuer dj dennom stoer schade och affbreck tilføyede» (Bergsland, 1992: bilag 2).
Bare tre år senere, den 30. oktober 1646 skriver landshøvdingen over Härjedalen at allmuen klager over at en «Hop Lappar och Lossefnnar som Wistas der kringh på Fiållen och fahra offwer alla deras egor och Skogar och Uthskiuta alla de diur och Foglar som der finnas kunna» (Bergsland, 1992: bilag 3). I juni 1663 ble flere bønder fra Tynset sogn ført for retten fordi de hadde tatt «nogit gods fra en del lapfinder». Under vitneavhørene i denne saken kom det fram at Torkil Mortensen hadde bygsel i Hommelfjellet, men han bodde ikke der «mens med alle sine medhaffuende ligger i deris Skoge, oc dennem ruinerer paa alle de diur derudj ere» (Bergsland, 1992: bilagene 5A, 5B, 5C). (Mine understrekninger). Her har vi fire ulike skriftlige kilder som har flere fellestrekk. Alle er fra 1600-tallet innafor en tidsperiode på ca. 30 år. Alle er fra området mellom Härjedalen og strekningen Nord-Østerdalen/ Gauldalen, dvs. innafor et kjerneområde for samisk reindrift i Rørostraktene også i dag. Formuleringene varierer, men alle klagene går på at samene bedriver en omfattende fangst. Det var sikkert en stor overdrivelse å påstå at samene utryddet alle dyr og fugler som fantes. Men for bøndene var det naturligvis viktig å framstille situasjonen så dramatisk som mulig for å få mest mulig støtte og sympati fra myndighetene i en næringskonflikt. Bøndene visste sikkert godt at det f. eks. ville være umulig å utrydde fugleviltet. Hovedårsaken til konflikten var nok at samene drev intens fangst på de store hjortedyrene elg og rein. Men, og det er like interessant, i noen av de samme kildene, og noen andre kilder fra 1600-tallet som vi kommer tilbake til, får vi vite at samene også hadde tamme reinhjorder på opp til flere hundre dyr på 1600-tallet. Det blir derfor naturlig å spørre seg hva som egentlig skjedde i dette store området på den tida? Slik jeg ser det, indikerer disse kildene sluttfasen i en dramatisk endringsprosess i det samiske samfunnet, nemlig overgangen fra fangstbasert reindrift til nomadisk reindrift i Rørostraktene. Det skal jeg nå prøve å begrunne litt nærmere.

”Den lille istid” En av hovedårsakene til at samene etter hvert skiftet strategi på den tida, mener jeg kan forklares med klimaendringer. Lokalhistorikeren og forfatteren Anders Reitan som var fra Ålen karakteriserer slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet som svært trasig for Rørosdistriktet. Det var kaldt, med uår og misvekst. Året 1591 betegner han som «Svartåret» da «grastuen ikke ble grønn nord for Dovre», og i 1599 var det «almindelig misvekst i hele Nord-Europa» (Reitan, 1936). De første 20 åra på 1600-tallet skal matsituasjonen ha vært noe bedre, men mellom 1630 og 1640 var det misvekst, dyrtid og hungersnød som rev bort folk i hundrevis. Året 1635 skal ha vært like ille som «Svartåret» 1591, og i 1647 fortelles at mange døde attmed trea som de hadde flekt av borken til mat. Da er det lett å forstå at det må ha vært et betydelig press på alle matressursene som fantes i området, og særlig på reinen. Men det kjølige klimaet med matmangel og hungersnød på 1500- og 1600-tallet, innebar ikke bare at bl. a. villreinfangsten sannsynligvis ble intensivert for å hjelpe på matkrisen. De klimatiske betingelsene har nok også hatt direkte innflytelse på populasjonen av villreinen. Klimaforskere kan bekrefte den lokale tradisjonen om det kalde klimaet på 15- og 1600-tallet. Perioden 1550-1850 omtales gjerne som «den lille istid». For Trøndelagsområdet medførte dette at det var mye vind mellom N V og NØ om våren, noe som innbar både sein snøsmelting, hyppigere snøfall og hyppigere frostperioder om våren enn det som er vanlig i vår tid. Somrene var både kaldere og kortere, og det var mindre sol og hyppigere regn enn i våre dager (NMI, 1993; Wishman, 1995; Fjellheim, 1999: 21). Dette illustreres godt ved vekstutviklingen for et tre fra Torneträsk i Nord-Sverige i tids¬rommet 1460-1660 (Fig. 1). Den mørke kurven under linjen for gjennomsnittsvekst gir tydelig utslag for det første hundreåret av «den lille istid». (Schweingruber m.fl., 1988: 563). Kurven stemmer godt med meteorologisk klimaforskning, og den bekrefter også forbausende godt lokale tradisjoner om uår og hungersnød i samme periode. Reitan forteller bl.a. om «almindelig misvekst i hele Nord-Europa» i 1599. Som vi ser, har den dendrokronologiske kurven på denne figuren et markert utslag like før år 1600!

(Illustration: Fig. 1. Vekstkurve for et tre fra Tornetråsk for perioden 1460-1660. Den mørke kurven under linjen for gjennomsnittsvekst gir markerte utslag for begynnelsen av den perioden som i litteraturen gjerne betegnes som ”den lille istid” og som varer fra 1550 til 1850. (Kilde: Schweingruber m. fl., 1988: 563). )

Klima og bestandsdynamikk hos rein
Som vi har hørt, viser meteorologisk forskning at det i særlig grad var vårmånedene som ble kaldere i «den lille istid». Og nettopp vårværet har spesiell interesse når det gjelder populasjonsdynamikken og formeringsevnen hos rein. Det har vi konkrete eksempler på også i Rørostraktene. Julie Axman fortalte Knut Bergsland at det var dårlig klima og vanskelige forhold i Rørostraktene omkring 1867. Hun kunne fortelle at kalvene kreperte på grunn av lange og kalde vårer slik at far hennes måtte låne penger av noen bønder for å kjøpe rein (Bergsland, 1943: 295). Og det interessante er at flere kilder bekrefter at de klimatiske forholdene i Trøndelag var svært dårlige på den tida. Det fortelles bl.a. at det nettopp i 1867 var totalt uår i Trøndelag. Vår¬ blomstene kom en måned senere enn vanlig, og sommeren var både sein og kald. I 1869 var det «ingen sommer» heter det, og noen steder måtte man ty til borkemel både i 1867 og 1869. (Inderøyboka, 1973: 94). Når klimaet ga såpass dramatiske utslag på 1860-tallet, kan det ikke være noen tvil om at de klimatiske forholdene vi hadde under «den lille istid» hadde minst like store konsekvenser for villrein¬ stammen i Rørostraktene på 15-1600-tallet (Fjellheim, 1999: 22-23). Under slike forhold var det naturlig at samene så seg best tjent med å skifte strategi fra fangst- økonomi til nomadisk reindrift. Men konsekvensen av det var at tamreintallet måtte økes betraktelig, og en flokk på opp til flere hundre dyr, kan naturlig nok ikke holdes så tett inn til menneskene som 10¬ 20 dyr. Sjøl om reinen i nomadismens dager var svært tam, måtte flokken beite fritt i landskapet. Med en stor villreinstamme tett innpå tamreinflokken, ville risikoen for å miste dyr til villreinflokken være overhengende, særlig vinters tid og i brunsttida. Reinnomadisme i større skala er derfor uforenlig med en rik villreinstamme. Villreinstammen måtte derfor reduseres før, eller helst samtidig med et utvidet tamreinhold. V i har hørt at det er grunn til å tro at de klimatiske forholdene bidrog sterkt til å redusere stammen på 15-1600-tallet. V i har dessuten hørt at bøndene klaget på at samene utryddet villreinen på 1600-tallet. Bildet blir derfor entydig, og i sum innebærer det at forholdene lå til rette for at samene så seg best tjent med å skifte strategi fra fangstøkonomi til nomadisk reindrift. Det finnes naturlig nok ingen detaljert kunnskap om hvordan denne omleggingen rent faktisk og praktisk foregikk. Men vi har et referanseområde der en tilsvarende omstillingsprosess er grundig dokumentert, nemlig hos skoltesamene, for hos dem skjedde overgangen fra fangstbasert til nomadisk reindrift så sent som i siste halvdel av 1800-tallet. Derfor vet vi at skoltesamene forhindret at tamreinen kunne blande seg med villreinen bl.a. ved å bygge store gjerder som ble utvidet fra gene¬ rasjon til generasjon etter hvert som tamreinflokken vokste og villreinstammen ble redusert. Denne overgangsfasen varte i flere generasjoner (Nicul, 1955).

HELA PDF HÄR:

20040825 Fra fangstbasert til nomadisk reindrift

(PE framhävningar, om ej annat utsäges.)

Anne Severinsen om äldre rendrift och sydsamer i Oppdal på 1680-talet & lite annat

Ur Samene i sør ANNE SEVERINSEN
Trondheim Turistforening Årbok 1977

”DOKUMENTER FRA SLUTTEN AV 1600-TALLET
I 1685 foretok den dansk-norske kongen, Christian V, en rundreise i Norge, Kongen besøkte også Oppdal, og i denne forbindelse nevnes bl.a. i reisebeskrivelsen: «Her, udi Opdahls Præstegaard, hvor Hans Kongl: Mayt om Natten forblev, mødte os de første Finner, som een gammel Mand og Quinde med et Rensdyr, som de medførte til at sælge om Morgenen.» Denne kilden forteller at det finnes samer på Oppdal i 1680-årene.” (mycket  mer i länken)

http://www.tfb.no/db/trondheimturistforening/arbok1977/1977%20SCAN0012..pdf

Sigrid och Lars Johnsen samt fostersonen Anders Fjeldner Renander, renskötare och renägare i Trollheimen.

Trollheimen och Anders figurerar även här i ”Litt om samenes saga i bygda” – Et möte med Anders Larsen (1960)
http://www.historier.no/index.php?option=com_sobi2&sobi2Task=sobi2Details&catid=503&sobi2Id=9499&Itemid=305

Bildkälla: Digitalt Museum, digitaltmuseum.no

 MER OM TROLLHEIMEN av Anne Severinsen:
http://www.stfk.no/upload/Inform/Dokumenter/031108%20Anne%20Severinsen.pdf

Trollheimen Sijte – the Southwesternmost reindeer herding unity in the Fenno-Scandic countries and Sápmi in 2015 (plus on wild reindeer herds in Dovre, nearby)

I fetch text primarily from their own web site (link below). It’s in Norweigan.

Reindrifta i Trollheimen

Reindrifta i Trollheimen er Norges sør-vestligste sør-samiske tamreindrift. Det beites i to fylker – Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal, og kommunene Rennebu, Oppdal, Meldal, Midtre Gauldal, Sunndal, Surnadal og Rindal. Det har vært kontinuerlig reindrift i Trollheimen siden før forrige århundreskifte og fram til i dag.

Reindrifta i Trollheimen har en vinterflokk på 1.600 dyr, fordelt på fem sijte-andeler – familiene Kant og Renander, bosatt på Nerskogen. Sijte er en gruppe reineiere som utøver reindrift i fellesskap på bestemte arealer.
http://www.trollheimen-sijte.no/index.php?sideID=282

Når du møter rein

  • Hold avstand, vær stille og gå ikke mot flokken. Ha gjerne med kikkert, så du kan nyte synet uten å forstyrre.
  • Hold alltid hunden i bånd. Reinen oppfatter løse hunder som fare, så selv hunder som ikke jager kan forstyrre.
  • Ta særlig hensyn i kalvingstida om våren.
  • Dersom du finner skadet rein eller kadaver skal du kontakte reineier. Merk deg funnstedet.

http://midtnorsknatur.no/nb-NO/Trollheimen/LaerOm/Reindrift.aspx

Neighbouring wild reindeer herds, approx. 5 000 animals:
http://fylker.miljostatus.no/Sor-Trondelag/Tema-A-A/Dyr-og-planter/Villrein/

The situation is really complex: green are original wild reindeer, orange is feral or ”de-domestized”,
yellow is tame reindeer areas, reindeer herding that is. Picture from last link.

Thomas von Westen, pietisten från Trondheim som ville omvända samerna

Från Norsk Biografisk Leksikon
NOT: Jag ska senare leverera ett mer kritiskt arbete om denne man

Prest og misjonær. Foreldre: Apoteker Arnoldus von Westen (1643–98) og Inger Marie Thomasdatter Mejer (død 1715). Gift 27.11.1709 i København med vertshusdriver Anna Pedersdatter (ca. 1655–1746 (begr. 27.1.); enke etter 1) vintapper Thomas Christensen Galskiøt, ca. 1650–før 1693, og 2) vintapper Maurids Frich, ca. 1660–før 1709).

Thomas von Westen var sogneprest i Veøy og den drivende kraft bak samemisjonen i begynnelsen av 1700-tallet. For å utdanne prester og lærere for samene grunnla han Seminarium Scholasticum (senere Seminarium Lapponicum) i Trondheim.

Von Westen vokste opp i Trondheim og fikk sin grunnutdanning ved byens latinskole. Han tok examen artium ved universitetet i København 1697 og avla baccalaureus-graden der 1698. Etter teologisk eksamen 1699 reiste han til Helgeland, hvor han i fire år var huslærer hos sorenskriver Jacob Dass. Deretter drog han tilbake til København for å studere orientalske språk, trolig med sikte på en universitetskarriere. 1706 ble han tilbudt et professorat ved universitetet i Moskva, men fikk ikke forlate det dansk-norske riket på grunn av stor gjeld.

Da von Westen forlovet seg med den 53 år gamle enken Anna Pedersdatter, som drev et pensjonat for nordmenn i København, ble imidlertid hans gjeld klarert, og etter at han var blitt utnevnt til sogneprest i Veøy 1709, giftet de seg og reiste nordover.

Sommeren 1710 var von Westen på plass i Romsdalen. Som sogneprest i Veøy ble han fanget inn av de pietistiske åndsstrømninger og ble en nidkjær predikant og sjelesørger. 1713 ble det i Romsdalen opprettet et pietistisk “collegium”, kalt Syvstjernen, der de 7 prestene i Romsdalen møttes regelmessig til innbyrdes sjelesorg og for å legge planer om en kristen samling mot det moralske forfallet.

De skrev brev til biskop Peder Krog i Trondheim om dette, men han mante til forsiktighet når det gjaldt en pietistisk tilnærming i den norske kirke. von Westen skrev derfor enda et brev på vegne av de 7 prestene, denne gangen til kongen. Frederik 4 reagerte positivt og opprettet en kommisjon for å vurdere de endringene i kirkelivet som Syvstjernen hadde foreslått.

1714 ble det opprettet et misjonskollegium i København. Det skulle primært organisere misjonsvirksomhet i de dansk-norske koloniene, men også starte misjonsvirksomhet blant samene i nord og “eskimoene” på Grønland. Året etter sendte Syvstjernen to brev til Misjonskollegiet. Innholdet viser tydelig stor kunnskap om samenes “overtro”, prestenes forsømmelse og myndighetenes manglende engasjement i “Finnenes mark”. von Westens opphold i Helgeland er tydeligvis grunnlaget for dokumentasjonen i brevet, og han tilbyr seg å være en slags konsulent for og bindeledd mellom Misjonskollegiet og den lokale misjonsinteressen.

28. februar 1716 ble von Westen, uten forvarsel og uten søknad, utnevnt som leder av samemisjonen. Formelt skjedde dette ved at han ble oppnevnt til lektor ved domkapitlet i Trondheim, en stilling som av ulike årsaker hadde ligget til biskopen siden 1708.

Utnevnelsen var ikke uten problemer. Den innebar en overføring av inntekt fra biskopen til Misjonskollegiet, og den unge von Westen ble snart trukket inn i en pågående konflikt mellom København og biskopen. Som biskop stilte Krog seg positiv til misjon generelt, også av politiske grunner, men han mente at samene skulle undervises på dansk-norsk. Kongen krevde imidlertid at de skulle undervises på sitt eget språk. Striden toppet seg 1709, da biskopen utnevnte sin sønn Nils Krog til rektor ved katedralskolen. For von Westen ble denne striden ødeleggende for hans tid i Trondheim.

Som lektor fikk von Westen så store kongelige fullmakter at han nærmest ble en slags misjonsbiskop i stiftet og “overrektor” ved Trondheim katedralskole, som nå skulle være et “seminarium scholasticum” for samemisjonen. Hele skolen ble underlagt Misjonskollegiet. von Westen skulle styre skolen i samråd med rektor og prorektor. Biskopen hadde da i årevis vært den faktiske styrer av skolen.

Thomas von Westen foretok tre strabasiøse misjonsreiser til Nordlandene, Finnmark og de samiske områdene i Sør-Norge. Han hadde dyp kjærlighet til samene og kunne preke med stor innlevelse på samisk. Som pietist holdt han også strenge botsprekener. Her gjaldt det å vinne skarer av naturmennesker for Gud og dermed overvinne trolldom og avguderi. von Westen fikk også plassert samisktalende misjonærer i “Sameland”, og da kirkene i Norge 1723 skulle selges til private, oppnådde han at kirkeeiendommene nordpå skulle overføres til Misjonskollegiet.

Trondheim katedralskole ble ikke den planteskolen for misjonen som Misjonskollegiet hadde tenkt seg. På grunn av strid med biskopen og hans sønn måtte von Westen etter en tid gi opp forsøket med å utdanne misjonærer ved latinskolen. 1719 opprettet han derfor en skole i sitt eget hus, som han kalte “Seminarium domesticum”. Her utdannet han samiske gutter til lærere. Hans private bolig i Trondheim hadde vært åpen for samer også tidligere. Fordrevne sørsamer bodde i huset under Armfelts felttog 1718.

1720 oppholdt von Westen seg i København for å gjøre rede for sin misjonsvirksomhet og samtidig presentere sine klager mot biskop Krog. Noen skriftlig beretning gav han imidlertid ikke, og hans mangelfulle regnskaper ble etter hvert en stor belastning for Misjonskollegiet. 1722 ble regnskapsførselen overført til kjøpmann Hans Hagerup, men heller ikke han greide å bringe orden i regnskapene for perioden 1716–21. Overføring av kirkene til samemisjonen ble dessuten motarbeidet av biskop Krog, noe som førte til en langvarig rettssak.

Thomas von Westen døde 1727 som en skuffet og forgjeldet mann. Han hadde brukt opp hele familiens formue på sin misjonsvirksomhet, noe hans kone aksepterte. Han ble gravlagt i Nidarosdomens kor. 1927, 200 år etter hans død, avduket Norges Samemisjon et epitafium over ham i Nidarosdomen. Kort tid etter von Westens død ble misjonsvirksomheten lagt inn under den nye biskopen, Eiler Hagerup, som hadde samme syn på samemisjonen som biskop Krog hadde hatt. Først 1752 opprettet Misjonskollegiet et nytt “lappeseminar” i Trondheim med fokus på samisk språkopplæring, denne gangen under ledelse av professor Knut Leem.

BILDKÄLLA: Sámi skuvlahistorjá 5, Davvi Girji: Kárášjohka 2011

Foto via http://brittsslektsblogg.blogspot.se/2011/06/veya-1-pinsedag.html

Waren Sardne – norska sörsamernas/sydsamernas tidning, basfakta

Waren Sardne

Waren Sardne var en tidligere norsk, samisk avis, som ble utgitt i perioden 1910-13 og 1922–27. Navnet er sørsamisk, og betyr Budskap fra fjellet eller Underretning fra fjellet. Den var en avis for sørsamene, og ble utgitt på Røros av Daniel Mortenson. Den var, sammen avisen Sagai Muittalægje viktig for samebevegelsen i denne perioden. Mortenson var redaktør i begge periodene avisen ble utgitt, men etter hans død i 1924 tok sønnen hans, Lars Danielsen, over som redaktør (Wikipedia)